super mediet MIRABELLI

Carlos Mirabelli, det brasilianske mediet. fra Tidsskrift for parapsykologi, årg. 1927,  s. 450,  462. 

Året 1927 utkom i Santos, Brasil, et verk med tittelen: Mediet Mirabelli. Det inneholder en rapport på 74 sider om fenomenene som er konstatert
i forbindelse med et medium ved navn Mirabelli. Alle fenomenene utspilte seg i
dagslys eller ved sterkt kunstig lys. Mange ganger var opp til 60 vitner til stede,
personer som tilhørte Brasils høyste vitenskapelige og sosiale kretser.

Da rapporten    inneholder det utroligste som noensinne er opplevd på dette området, henvendte redaktøren av tidsskriftet seg til det brasilianske konsulatet i München med spørsmål om hvorvidt de peronlighetene som i boken bevitner at fenomenene er ekte, var kjent for konsulen gjennom sin anseelse og sitt  omdømme. Konsulen bekreftet spørsmålet og tilføyde at han personlig kjente 14 av  de oppgitte vitnene, deriblant republikkens nåværende president som hadde vært  formann i en voldgiftsdom som gjaldt mediet Mirabelli. I tillegg kjente han
fungerende statssekretær Reynaldo Porchat, senator Muniz Sodre og professor i
medisin Olegario de Moura fra universitetet i Sao Paulo. Konsulen erklærte at han
ikke hadde rett til å tvile på deres observasjoner når disse fire, som ikke bare var
kjente vitenskapsmenn, men også erfarne personligheter, gikk inn for en sak.
Mediet Mirabelli ble observert av 557 vitner. Blant dem var 452 brasilianere
og 105 utlendinger. De besto av 2 universitetsprofessorer, 72 leger, 18 apotekere, 12 ingeniører, 36 advokater, 8 translatører, 3 bønder, 22 tannleger, 5 kjemikere, 20
forfatterer, 89 politikere, 25 offiserer, 52 børsspekulanter, 128 kjøpmenn, 9
industriherrer, 18 journalister, og 32 som tilhørte forskjellige yrker. Også mange
medlemmer av geistlige ordener var til stede på seansene. Mirabelli er et
universal medium. Hans od, kraft er tilstrekkelig for alle mulige ånde, fenomen.
Han er et talemedium.

I trance snakker han, ved siden av morsmålet og forskjellige
stedlige dialekter, følgende språk: tysk, fransk, hollandsk, engelsk, 4 italienske  dialekter, tsjekkisk, arabisk, japansk, russisk, tyrkisk, hebraisk, albansk, afrikanske  dialekter, latin, kinesisk, nygresk, polsk, syrio, egyptiske dialekter og gammelgresk. I  normal tilstand forstår han bare morsmålet.

I trance holder han foredrag om ting
som han normalt ikke kjenner til. Foredragene hans omfatter medisin, rettsvitenskap, sosiologi, nasjonaløkonomi, politikk, teologi, psykologi, historie, naturvitenskap, astronomi, filosofi, logikk, musikkvitenskap, spiritisme og okkultisme samt litteratur.
Mediet sier selv at alt det som blir sagt gjennom ham i trance, ikke kommer fra
ham selv, men fra ånder som snakker gjennom ham, og som sier hva de heter. Han kaller dem sine åndelige ledere.

Mirabelli er også skrivemedium. Hittil har han i trance skrevet på 28 forskjellige
språk, og det med en hastighet som ingen skriver kan oppnå i normal tilstand.

• På en måten skrev han i løpet av 15 minutter 5 sider polsk tekst over temaet:     Det gjenoppståtte Polen.  
  
• På 20 minutter skrev han 9 sider tsjekkisk tekst over temaet:
  

•  Tsjekoslovakias uavhengighet. På 12 minutter 4 sider hebraisk om:     Bakvaskelsen.
• På 20 minutter om  Stortysklands ruin og gjenoppstandelse på tysk.
• på 40 minutter 25 sider persisk tekst om: De store keiserrikenes ubestandighet.  
• På 15 minutter 4 sider latin om:  De store oversettelsene.  
  
• På 12 minutter 5 sider på japansk om:     Den russisk, japanske krigen.  
  
• på 22 minutter 15 sider syrisk om: Allah og hans profeter.  
  
• På 15 minutter 8 sider kinesisk om:     Buddhistisk  apologi.  
  
• På 15 minutter 8 sider syrio, egyptisk om:     Lovgivningens grunnlag.  
  
• På  32 minutter 3 sider hieroglyfer som man hittil ikke har kunnet tyde, osv.
  

Forskerne som kontrollerte Mirabellis mediale skriving, brukte følgende
forsiktighetsregler: Mediet ble ført til møtesalmene men
en av to deltagere. Kroppen og klærne  ble grundig undersøkt. Det ble lagt papir og blyant på et lite bord som verken hadde  skuffer eller hyller. Mirabelli, som er sterkt opphisset før slike seanser, tar plass på en
fullt opplyst stol. Kontrollører og deltagere danner en krets rundt ham og følger
nøye med på alle bevegelsene hans. Møtelederen ber om ro inntil mediets åndelige
leder melder seg. 

Mediet som er i høyeste ekstase, trygler med høy stemme om guddommelig
bistand og synger så,   i trance,   en salmee. Hånden griper en blyant, kaster den
gjentatte ganger fra seg, griper den igjen og kommer så inn i en febrilsk skriving.
Uten opphold iler blyanten lynraskt over papiret.

Under skrivingen løfter Mirabelli blikket og trekker pusten uten at skrivingen skjer mindre raskt. Deretter vender mediet ansiktet med strålende øyne mot oven. Der påstår han at han ser sin åndelige leder som fører hånden hans når han skriver, og som snakker vennlig med ham.

Sekretæren som står ved siden av mediet, tar bort og ordner de beskrevne arkene.
Mediets tilstand endrer seg mange ganger, går fra ekstase til apati og blir
igjen annerledes: Mirabelli synes ikke mer å være ved sans og samling. Han ler,
gråter, synger, roper noen navn, svarer på spørsmål, dreier og vrir seg som en
linedanser, spytter hensynsløst om seg, inntar utuktige stillinger, prøver å kjøre
hodet i veggen, drikke kjemikalier, skummer og slår om seg. Så roer det seg, og
seansen avsluttes.

De hendelsene som er beskrevet her, krever i første omgang en forklaring. Mediets
opphisselse før seansen kommer av at han er omgitt av et stort antall åndevesener,  
gode og dårlige,   som skaper trengsel rundt ham. De vet at skrivingen nå skal
begynne. De trenger seg på med makt for å føre mediets hånd. Det utvikler seg en
kamp mellom de gode og de onde åndevesnene. Denne kampen viser seg ved at
blyanten blir grepet og kastet bort og grepet igjen. Hvis det onde får overtaket noen
minutter, benytter de mediets kropp til å begå de beskrevne heslighetene i ord og
handling.

Det onde er ute etter å tilintetgjøre de mediene som tjener det gode, både
legemlig og moralsk. Mirabelli strever etter å trekke til seg den gode åndeverden og tjene den som redskap. Hans bønn om guddommelig bistand viser det. Men når han også hengir seg til slike seanser som bare tjener deltagernes vitenskapelige interesse, hos mange også ren sensasjonslyst, så gjør han en feil som gir de onde åndene stor makt over ham. Hadde han utelukkende deltatt i gudstjenestesamlinger, og på denne måten utelukkende stilt sine mediale evner til disposisjon for det gode, ville de onde makter ikke hatt noen makt over ham, og slike gemene og nedrige scener som er beskrevet her, ville aldri forekommet. Han ville også fått beholde sin mediale kraft, mens det nå er fare for at den etter hvert vil forsvinne, hvis han fortsatt lar seg bruke som medium for jordiske formål. For det ondes angrep på hans od-kraft, vil på
lengre sikt føre til at han vil svikte fullstendig som medium, samtidig som han vil
miste sin fysiske helse. Han kan også bli drevet til det som er enda verre.

Bibelens fortellinger viser oss hvilken makt de onde åndskreftene av og til
utfolder også når det gjelder de gode åndene for å hindre dem i deres virke. Da den
høye ånden Gabriel ble sendt til Daniel for å avsløre fremtiden for ham, prøvde den
onde ånden, som hadde fått herredømmet over det avgudsdyrkende Perserriket, å
hindre ham. Den kjempet med ham i 21 dager inntil fyrst Michael kom erkeengel
Gabriel til hjelp og befridde ham fra de onde maktenes stormløp , Daniel 10,13, .

Mirabelli er et fysikalsk medium.
Mens mediet var til stede i apoteket Affis, i Rue 15 de Novembro, nr. 9 i Sao Paulo, fløy plutselig glassplatene ut av montrene. Et kranium med bevegelige ledd kom ut av laboratoriet, holdt seg svevende i luften, klaffet kjevebenet opp og igjen, kastet forskjellige gjenstander omkring, fløy frem og tilbake og falt endelig på gulvet uten å bli knust.

En forsamling i anledning en nasjonal festdag, som Mirabelli og mange andre
deltok i, og også andre tilstedeværende og folk i nabolaget, hørte trommevirvler og
trompetstøt i marsjtempo. Samtidig slo glass og flasker på bordene i salmenemeneen seg mot  hverandre uten at mennesker berørte dem, og frembragte toner av fullkommen harmoni med beundringsverdige musikalske ferdigheter. Mirabelli spilte biljard uten å berøre køene. De spilte av seg selv. Et dødningehode beveget kjevene, og en hatt som var plassert på hodet, hevet seg, som til en hilsen.

Alle disse fakta er bekreftet av uklanderlige vitner. Originalskriftet understreker
utrykkelig at tvilsomme fenomen allerede på forhånd var blitt utelatt fra det
offentliggjorte dokumentet.

I en seanse i Sao Vicente med et stort antall deltagere, og med æresgjester som doktor  Mario Alvin og doktor  Annibal des Meneses, hendte dette: Mirabelli satt på en stol og ble skarpt iakttatt av alle som var der. Plutselig beveget stolen seg og skjøv både seg og mediet fra plassen sin. Dét skjedde uten at Mirabelli brukte bena, slik det
utrykkelig ble konstatert. Han vendte øynene mot himmelen, bredte armene ut og
syntes å være i ekstase. Etter noen minutter i stille bønn gjorde stolen et heftig rykk
igjen og hevet seg noen centimeter fra gulvet. Mediets føtter, armer og sider ble
observert med spent oppmerksomhet. Stolen hevet seg stadig høyere opp i luften,
svevet frem og tilbake og nådde endelig en høyde på to meter over gulvet. De som
var til stede, foretok straks en undersøkelse av rommet. Levitasjonen ble målt til å
vare 120 sekunder. Kontrollørene fulgte stolen som svevde i luften uten noen form
for støtte. Den beveget seg i en bestemt retning og var til slutt 2,30 meter fra sin
  opprinnelige plass og senket seg så langsomt ned på gulvet igjen. Mediet var i
denne tiden i trance og snakket med forskjellige åndevesener. Da han våknet,
husket Mirabelli ikke noe av det som hadde skjedd.

Som allerede nevnt i kapitlet om mediene,   er de fysikalske fenomenene for
det meste virkningen av lavtstående ånder, men ikke alltid. Gode ånder gir seg
vanligvis ikke av med slike eksperimenter som er beskrevet i forrige avsnitt om
Mirabellis fysikalske fenomener. Men unntaksvis deltar de likevel i slike saker, hvis
Gud vil oppnå noe med det,  for eksempel  å vise et menneske som søker Gud at det
eksisterer hinsidige åndevesener.


Mirabelli som apport medium.(apport, in occultism, a material object that arrives suddenly and mysteriously through the powers of a medium. Often the arrival of an apport may require its passage through other material objects. Apports usually occur during a séance (q.v.) and may involve living or inanimate objects.)
Etter at det var gjort kjent på forhånd, ble en revolver, som var låst inne i en koffert, apportert/flyttet fra boligen til Pinto de Querios i Sao Paulo og over til herr Watsons bolig. Dessuten ble,  ved fullt dagslys,  et bilde apportert /flyttet ut av Watsons bolig og til kontoret i et forsikringsselskap, en avstand på flere kilometer. Der falt det på gulvet med et brak og vakte en voldsom oppsikt.

Sammen med forskjellige personer var Mirabelli en gang på jernbanestasjonen
da Luz. Han holdt på å gå ombord på toget til Santos, da han plutselig var
borte. Ca. 15 minutter senere kom en telefon fra Sao Vicente som ligger 90 km fra da Luz, og det viste seg da at mediet var kommet til Sao Vicente nøyaktig to minutter
etter at han hadde forsvunnet i Sao Paulo.

I anledning en seanse som granskningskommisjonen avholdt til ære for doktor 
Enrico de Goes, og hvor mange forskere var til stede, forsvant Mirabelli fra seanserommet uten å ha løst opp lenkene sine og uten å skade noen av plombene på dører og vinduer. Man fant mediet liggende på en sofa i værelset ved siden av, mens han, ennå i trance, sang en salme. De såkalte     apportene   hører til fenomener som er kalt dematerialisering og materialisering av materie. Ett sted blir materien oppløst og transformert til od, form. I denne tilstanden blir den transportert gjennom vegger og lukkede dører, og kort tid etter blir den fortettet til fast materie igjen på et annet sted. Bibelen har flere eksempler på dette fenomenet: Profeten Habakuk som ble bragt langveisfra til Daniel i løvens hule. Disippelen Filip som plutselig forsvant fra et sted, og som var i en annen by langt borte i samme øyeblikk. Dessuten ble Peter befridd ut av fengselet mens fengselsdørene var stengt;,   alt dette samt fenomenene rundt Mirabelli har foregått på samme måte, etter de samme lovene for oppløsning og fortetning av materie.

Mirabelli som materialisasjonsmedium. Materialisasjonene i tilknytning til mediet Mirabelli er det voldsomste som i vår tid har hendt på området ånde, materialisasjoner. Dette hendte ved en seanse i studiekommisjonens laboratorium i Santos under ledelse av herrene doktor  Stanislau de Gamargo, Alberto Riveira og J. F. Schuld.
  Tallrike ansette personligheter var til stede. Det var klokken  09.00 om formiddagen. Forsøksrommet var 10 x 11 meter. Det lå i første etasje. Vinduene mot gaten var lukket med jernslå. Gulvet besto av smale bord som ble undersøkt ett etter ett for å se om de var preparert, slik at det kunne foregå falske manipulasjoner. Alt ble funnet i orden, og det ble slått fast at man bare kunne bringe noe inn i rommet, hvis man valset ned de tykke murene eller dørene som var felt inn i stein.
Mirabelli satt på en stol. Han ble blek som tegn på at han kom i trance.
Øynene sto ut, og han vred seg som om noen tok kvelertak på ham. Så fulgte et
sterkt utbrudd av svette. Fra et bord i salmenemeneen hørte man plutselig tre slag, og en barnestemme ropte:  Papa!, doktor  Ganymed de Souza, en av de tilstedeværende,   sier dypt grepet at han kjenner igjen stemmen til sin lille datter som hadde dødd av influensa i hovedstaden. Mens alle ventet i høyeste spenning, så man endelig en pikeskikkelse ved siden av mediet. Faren, som knapt klarer å snakke, trer ut av kretsen, roper til datteren, går bort til henne og omfavner henne. Mens han hulker, forsikrer doktor  de Souza igjen og igjen at han hadde omfavnet datteren sin, og at kjolen som skikkelsen hadde på seg, var den samme som barnet hans hadde på seg da det ble lagt i graven.

Mens dette hendte, lå Mirabelli som i dødskamp. Han var sammenkrøket,
voksfarget, med fullstendig slappe muskler, svakt og pipende åndedrett, og pulsen
var knapt følbar. Coronel Octavio Viana reiste seg for å overbevise seg om at
fenomenet var reelt. Også han tok den lille i armene sine, følte på pulsen hennes, så
inn i de dype uutgrunnelige øynene hennes og stilte spørsmål til henne som hun ga
adekvate svar på med monoton, sorgfull stemme. Etterpå bekreftet også Viana
fenomenets ekthet. doktor  de Souza frisket opp sin datters barndomsminner og fikk
forstandige svar. Tilsynekomsten av piken ble fotografert. Bildet er lagt ved
granskningskommisjonens rapport.

Etter å ha blitt fotografert begynte barnet å sveve i rommet. Hun hevet seg
opp i luften og tumlet seg som fisken i vannet. Deltagerne hadde reist seg og fulgte
etter hennes skikkelse som var lett å nå med hånden. Med underarmene etterlignet
mediet samtidig bevegelsene til det svevende barnet. Etter at piken var sett
svevende i luften enda noen sekunder, forsvant hun plutselig. Hun hadde ved fullt
dagslys og under uangripelige betingelser vist seg i 36 minutter for en forsamling av
skolerte menn som bevitner at de hadde et fullstendig menneskelig vesen foran seg.
doktor  Ganymed de Souza hadde mistet barnet sitt for annen gang, så dypt
hadde hendelsen grepet ham.   Protokollen fra denne hendelsen er undertegnet av
10 vitenskapelige doktorer som var til stede da dette hendte, og som bekrefter dens
riktighet.

Etter at mediet hadde overvunnet den enorme nervepåkjenningen dette
hadde vært, var han lenge skjelvende og utmattet. Han var ennå ikke kommet til
krefter før det kom kraftige slag fra et skap, hvor det befant seg et kranium som ble
brukt i undervisningen. Skallen ble kastet rasende frem og tilbake av en usynlig
 kraft, som om den ville sprenge fengselet sitt. En deltager nærmet seg skapet for å
åpne det. Men døren sprang plutselig opp av seg selv. Dødningehodet kom ut og
hevet seg opp i luften med grufullt klaprende tenner. doktor  Ganymed de Souza undret seg i sitt stille sind på om ikke skelettet som hørte til hodet, ville vise seg. Som et svar på tanken, dannet straks halsvirvelen seg, så brystkassen og armene, ryggsøylen, bekkenet, benene og til slutt føttene med alle knoklene. Mediet som man holder fast i begge armer, støter ut en mengde skummende spytt og slår rasende mot seg selv der han sitter på stolen. Alle pulsårene ser ut som de er demmet opp og slår heftig.

En sterk liklukt, som i høy grad sjenerer de tilstedeværende, brer seg fra Mirabelli.
Lukten forpester rommet så sterkt at selv frisk luft ikke fordriver den. Skelettet stiller
seg på benene og begynner å gå gjennom rommet med lange, usikre skritt. Når det
ser ut som det faller, finner det balansen igjen. Doktor  Ganymed de Souza prøver å
overbevise seg om fenomenets ekthet ved å berøre det. Han banker på de harde,
klissete knoklene, føler et smertelig slag og vender tilbake til plassen sin. Mediet
bøyer og vrir seg på stolen og er vanskelig å holde fast.

Skelettet fortsetter sin uhyggelige rundgang. Deltagerne som er oppmuntret av doktor  Ganymed Souzas eksempel, overvinner sin avsky, reiser seg,   den ene etter den andre,   og berører denne dystre kroppsliggjørelsen av døden og intetheten. Alle er forferdet. Liklukten holder seg. Langsomt, minuttene ble registrert, begynner skelettet å løse seg opp. Først føttene, og så fortsetter det inntil bare skallen til slutt svever i luften,   uten at kjeven nå klaprer. Skallen faller på bordet, hvor den blir liggende. Alt skjedde klokken  9.45 om formiddagen med strålende sol. Det skjedde under en nesten politimessig kontroll og med mange høyt skolerte personligheter til stede. Det hele varte i 22 registrerte minutter.

Mens de tilstedeværende ennå snakket om denne opplevelsen, kom mediet på ny i
opphisset tilstand. Han påsto å se skikkelsen til biskop doktor  Jose de Camargo Barros, som hadde omkommet da skipet     Syrio   gikk ned. Samtalene ble brått avbrutt og Mirabelli satt under den forskriftsmessige kontrollen som ble utført av herrene Ataliba de Aranha og Odassio Sampaio. Søt rosenduft fyllte rommet. Mediet falt i trance.

Plutselig rettet alle sine øyne mot en fin, lett tåke, som man kunne se innenfor
sirkelen. Tåken delte og fortettet seg, glinset som en sky av gull. Og ut av den kom
det i løpet av et registrert antall minutter til syne en skikkelse med en biskops barett
på hodet og med alle insigniene tilhørende hans verdighet. Han reiste seg fra stolen
og sa navnet sitt med en stemme alle kunne høre: doktor  Jose de Gamargo Barros. De tilstedeværende forsikret seg om at de ikke var offer for en feiltagelse. doktor  Ganymed de Souza reiste seg og nærmet seg fryktløst skikkelsen med flere skritt og ble stående overfor den. Denne sa intet, smilte til forskeren som nå trådte ganske nær og berørte den. Han undersøkte skikkelsen ved å banke grundig rundt på den, slo mot tennene, og undersøkte ganen med fingeren for å se om der var spytt. Han lyttet til hjertet og åndedrettet, la øret mot biskopens mave for å overbevise seg om
virksomheten i innvollene, undersøkte negler og øyeepler; her undersøkte han også
de fine blodårene særlig nøye før han vendte tilbake til plassen sin. Det var ingen
tvil, dette var en mann som var kommet blant dem.

De øvrige observatørene fulgte de Souzas eksempel, og den hemmelighetsfulle
skikkelsen var like vennlig overfor alle. Alle overbeviste seg om at det ikke ble
drevet noe slags falskt spill med dem, men at det virkelig sto et menneskelig vesen
med menneskelige organer foran dem. Biskopen snakket med dem på et rent og
utsøkt portugisisk. Til slutt sa han: Legg nå merke til hvordan jeg forsvinner! Han
bega seg til mediets stol,   mediet var fremdeles i dyptrance. Spent fulgte deltagerne
hver enkelt bevegelse for ikke å gå glipp av det interessanteste ved fenomenet,
nemlig dematerialisasjonen.

Da han var kommet frem til mediet som var i trance, bøyde biskopen seg over
Mirabelli, la hendene på ham og betraktet ham en stund i taushet. De tilstedeværende
dannet en sirkel omkring de to. Biskopens materialiserte kropp trakk seg flere
ganger heftig sammen, begynte å svinne og ble stadig mindre. Mediet som var badet
i svette, rallet høyt. Biskopens skikkelse forkortet seg til ca. 30 cm og forsvant så
med en ubeskrivelig fart. En sterk roseduft fylte på ny rommet. Mirabelli kom
langsomt til seg selv igjen. Undersøkelsene etterpå ga ingen naturlig forklaring på
det som hadde hendt.

I Santos, hvor akademiet lå, ble det avholdt en seanse om ettermiddagen klokken  15.30. Resultatene fra denne seansen er bekreftet av 60 underskrifter.
Etter at en kvinneskikkelse først hadde vist seg, hadde snakket med de
tilstedeværende og forsvunnet igjen, løftet etter noen minutter en klokke seg opp i
luften og klemtet med en sølvklar tone. Mirabelli våknet fra trancen og påsto å se en
ærefryktinngydende skikkelse ved siden av bordet,   en skikkelse kledd i hvit lin og
omgitt av en glansfull aura. Klokken oppe i luften klang hele tiden. Noen av
deltagerne, som satt litt tilbaketrukket, reiste seg og nærmet seg den egentlige
sirkelen som besto av granskningskommisjonen. Man hørte noe bråk, som når man
trår hardt på gulvet med hælene. Da forkynte herrene oberst Soares og doktor  Octario Moreira Cavalcanti at den avdøde doktor  Bezerra de Meneses,   en fremragende lege som alle husket,   var til stede. Skikkelsen vendte seg mot de tilstedeværende, snakket med dem om sin person og bekreftet sin tilstedeværelse for dem. Språket og den bestemte måten å fremtre på, gjorde et dypt inntrykk på alle. Megafonen bar stemmen hans gjennom hele rommet. Det lyktes å ta forskjellige fotografier.

Herrene doktor  Assumpcion og doktor  Mendonca nærmet seg nå den innhyllede
skikkelsen og underkastet den en inngående undersøkelse. Undersøkelsen varte i
15 minutter og beviste at det dreide seg om en anatomisk korrekt bygget
menneskelig skikkelse,   med alle naturlige organer. Forskerne som var til stede,
borger for dette med sine navn.
 
Etter at materialisasjonen av denne ånden hadde trykket de tilstedeværendes
hender, annonserte den sin forsvinning. Den svevet gjennom luften som et fly. Først
forsvant føttene, så benene og til slutt underlivet. Brystet, armene og hodet var
fremdeles synlige. doktor  Archimedes Mendonca som hadde fulgt hendelsene med den samme heftige spenningen som de andre, nærmet seg den materialiserte torsoen, som fremdeles var til stede, og grep etter den. Da falt han til gulvet som livløs, men
skikkelsen forsvant fullstendig. doktor  Mendonca kom til seg selv igjen i rommet ved
siden av. Han påsto å ha kjent en klebrig masse mellom fingrene sine før han
besvimte. Mirabelli var sterkt avkreftet da han våknet. Lenkene hans viste seg å
være uskadd. Det samme gjaldt plombene på dører og vinduer.

Granskningskommisjonens rapport inneholder 34 bilder, hvor de tre første viser
forsøksbetingelsene, hvordan Mirabelli var bundet, og hvordan kommisjonen
overvåket det som foregikk. Bildet som viser den hvitkledde Mirabelli midt blant
den 14 mann sterke granskningskommisjonen, er ytterst merkelig. Underarmene
hans er dematerialisert. På venstre side ser man intet, og på høyre side bare en lett
skygge. Men mest interessant er de 18 bildene av ånde, materialisajonene. I de fleste
tilfellene befinner den materialiserte skikkelsen seg sammen med mediet på platen. I
enkelte tilfeller ble skikkelsen fotografert alene. I andre tilfeller sitter materialisasjonen  sammen med mediet og forsøkslederne rundt bordet, og man kunne tro at det dreide seg om en levende person som tilhørte kommisjonen.
Redaksjonen i Tidsskrift for Parapsykologi sier med rette:     Stilt overfor så
omfattende bevis og en så grundig gjennomført undersøkelse har man ikke rett
til ganske enkelt å ignorere dette nye, sterke dokumentet som gjelder ektheten
av mediumistiske tilsynekomster.  

Gjennomgår vi beretningen om fenomenene i tilknytning til mediet Mirabelli ved
hjelp av od, lovene som er nedfelt i denne boken, da vil alt bli forståelig for oss. Alt
skjer etter uforanderlige lover, om det skjer i Europa eller Amerika eller en annen
verdensdel, om beretningene stammer fra nyere eller tidligere tider. De tre mennene
som viste seg for Abraham, engelen Rafaels materialisasjon hos Tobias, Kristi
legemliggjørelse etter hans oppstandelse og andre materialisasjoner av ånder, kom i
stand etter de samme lovene som materialisasjonene hos Mirabelli som er beskrevet
her. Den eneste forskjellen mellom de førstnevnte materialisasjonene og Mirabellis
består i at od, kilden ikke er nevnt ved materialisasjonene av Guds høye ånder, mens
mediet Mirabelli er nevnt som hovedkilde for od, et ved materialisasjonene i Brasil,
ved siden av deltagerne, hvor de fleste i det miste var såpass mediale at de, som
hjelpemedier, avga od uten å komme i trance. Et annet sted i vår beretning er det
gjort oppmerksom på det viktige faktum at Guds høye ånder får stilt det nødvendige
od til disposisjon i ubegrensede mengder, når de skal formidle budskap til
 menneskene i oppdrag fra Gud, slik at de ikke er henvist til menneskelige medier.
Men lovene for deres meddelelser er de samme.

At Mirabelli snakker og skriver på så mange språk og om så mange tema,
skjedde ved at forskjellige åndevesener kommer og gjør bruk av Mirabelli som
redskap. Apportene kommer i stand ved at åndeverdenen, ved hjelp av mediets odkraft skaper de kraftstrømmene som er nødvendige for å løse opp materien og fortette den igjen. Materialiseringen og dematerialiseringen av åndene skjer ved at
det anvendes de samme kraftstrømmene samt mediets od og kroppslige materie.

I det tyske utdraget av den brasilianske rapporten er det dessverre ikke nevnt hvor stort mediets vekttap var mens materialisasjonen av åndene varte. De bedøvende slagene, som alle som berørte et fantom under oppløsning fikk, kom fra de odiske kraftstrømmene som bevirker oppløsningen. Den samme virkningen av kraftstrømmene hadde man også merket hvis man hadde forsøkt å berøre materialisasjoner under dannelse. Er materialisasjonen fullstendig, er disse strømmene koblet ut, og berøringen har da ingen ugunstige konsekvenser.
Grunnen til at materialiserte åndevesener har alle menneskekroppens organer, ligger i det faktum at ånden har disse organene i åndelig form. Den trenger bare å fortette dem tilsvarende med menneskelig od for å gjøre dem synlige i menneskekroppens materielle form. Det samme skjedde med Mirabelli selv da han forsvant fra seanserommet gjennom lukkede dører og etterpå lå i et annet værelse. Forsvinningen ut av det lukkede rommet var bare mulig ved at hans materielle legeme ble oppløst i et od, legeme. I det andre værelset ble så dette od, legemet materialisert til et fast legeme igjen etter de samme lovene og på den samme måten som materialisasjonene foregikk ved materialiseringen av åndene.

De høye åndenes liflige duft i motsetning til liklukten fra de materialiserte
lavtstående åndene skulle være tilstrekkelig klarlagt ut fra det som er sagt om odlukt
i odlæren.

Klarsyn ved et dødsleie.
 Zeitschrift für Parapsychologie , Tidsskrift for parapsykologi,  årgang 1927, s. 475,   476, .   En mann fra San Francisco forteller hva han så ved sin kones dødsleie i løpet av fem timer. Her er hans fortelling:

“Var jeg offer for et sansebedrag, eller var jeg plutselig blitt klarsynt de siste
fem timene umiddelbart før min kones død? Det er idag et åpent spørsmål for meg
som jeg vel aldri får et tilfredsstillende svar på.
Før jeg forteller den lille hendelsen, vil jeg, som en hjelp for leseren, opplyse
om at jeg verken bruker alkoholholdige drikker, kokain eller morfin. Jeg er heller
ikke på noen måte nervøs eller fantasirik. Derimot anses jeg for å være kaldblodig,
rolig og besindig og en som står tvilende overfor alt som går under betegnelsen
spiritisme.

Det er kjent for alle mine venner at min kone forlot denne verden på fredag,
den 23. mai 1902 klokken kvart på 12 om natten. Noen av mine nærmeste venner
var samlet rundt henne sammen med legen og to erfarne sykepleiersker. Jeg satt ved
siden av sykesengen og holdt hennes høyre hånd i min. Slik gikk to timer uten noen
forandring. Tjeneren bød på mat. Men ingen var innstilt på å følge oppfordingen til
å styrke seg. Henimot 18,30 oppfordret jeg likevel sterkt de tilstedeværende om å gå
og spise, siden man jo ikke kunne vite hvor lang tid nattevakten kunne ta. Så forlot
alle værelset.

Et kvarter senere så jeg uvillkårlig mot døren og la merke til hvordan tre
atskilte, men tydelige sky-formasjoner ble blåst inn i værelset. Hver sky syntes å
være ca. 4 fot lang og 6-8 tommer bred. Den underste var ca. to fot over gulvet. De
andre syntes å bevege seg i mellomrom på ca. 6 tommer.
Min første tanke var at noen venner røkte sigar foran soveværelset og at
røkskyene trengte inn i værelset. Dette fikk meg til å springe opp for å gi uttrykk for
min misbilligelse. Men det sto ingen ved døren, og det var heller ingen å se i gangen
og i værelset ved siden av.

Jeg ble forbauset og så etter skyene. Stille nærmet de seg sengen - inntil de
hadde innhyllet den fullstendig. Da jeg stirret inn i tåken, la jeg merke til en
kvinneskikkelse ved min døende kones hode. Den var ca. tre fot høy, gjennom-
siktig, likevel med et svakt skinn av lysende gull - en kvinneskikkelse så opphøyet å
se til at jeg ikke finner ord for å beskrive henne. Hun var innhyllet i et gresk gevandt
med lange, løsthengende ermer. På hodet hadde hun en strålende krone. Slik sto
denne skikkelsen ubevegelig i sin fulle glans og skjønnhet med hendene hevet over
min kone. Hun syntes liksom å ønske henne velkommen med et stille, lyst ansikts-
uttrykk som samtidig utstrålte fred og verdig ro. To andre skikkelser i hvitt knelte
ved min kones side og så ut til å lene seg mot henne. Andre skikkelser svevet mer
eller mindre tydelig over sengen.

Over min kone, og forbundet med henne ved et bånd, svevet en hvit
skikkelse uten klær, tilsynelatende hennes od-legeme. I perioder var personen med
båndet fullstendig rolig. Så skrumpet hun sammen i seg selv til hun ikke var større
enn 18 tommer. Od-legemet var fullstendig, armer og ben, alt var fullstendig. Mens
od-legemet avtok i størrelse på denne måten, vendte det seg ofte frem og tilbake, slo
om seg med armer og ben, antagelig i den hensikt å frigjøre seg og komme vekk.

Kroppen vred seg så lenge frem og tilbake til den så ut til å være ganske avkreftet.
Så ble den rolig, tiltok i størrelse igjen for så å starte det samme spillet forfra igjen.
Jeg hadde denne visjonen eller hva det kan ha vært, hele tiden de fem timene
som gikk forut for min kones død. Avbrudd, som når jeg snakket med vennene mine,
lukket øynene eller vendte hodet bort, klarte ikke på noen måte å påvirke blend-
verket. For straks jeg påny vendte blikket mot dødsleiet, så jeg ånde-fenomenet
igjen. Gjennom alle disse fem timene hadde jeg en selsomt trykkende følelse. En
tung vekt lå på hodet mitt og på lemmene. Øynene var tunge av søvn. Og gjennom
hele denne tiden var følelsene så merkelige og tilsynekomstene så bestandige og
levende, at jeg trodde jeg skulle miste forstanden. Gjentatte ganger sa jeg til legen:
“Herr doktor, jeg mister forstanden.”

Endelig inntraff det skjebnesvangre øyeblikket. Et hikst, od-legemet vred seg
frem og tilbake; min kone sluttet å puste. Det så nå ut til at hun var død. Men noen
øyeblikk senere begynte hun å puste igjen, to ganger - og så var alt stille. Med
hennes siste åndedrett var båndet som forbandt henne og od-legemet, plutselig
revet over og od-legemet forsvunnet. Skyene og ånde-skikkelsene forsvant også
øyeblikkelig. Og merkelig nok - hele den tyngende følelsen som hadde hvilt over
meg, var med ett forsvunnet. Jeg hadde fått meg selv igjen, kaldblodig, rolig og
besindig; og fra det samme dødens øyeblikk var jeg i stand til å ordne med alt som
hadde med den jordiske kroppen og begravelsen å gjøre.

Jeg må nå overlate til leseren å bedømme om jeg, som følge av bekymring,
sorg og utmattelse, var offer for et sansebedrag, eller om jeg med mine dødelige øyne
var forunt å se en aning av den åndelige verden med dens skjønnhet, lykksalighet,
dens ro og fred.”

De opplevelsene ved et dødsleie som er beskrevet her, var ikke sansebedrag, men
virkelighet. Det at den døendes ektefelle så de åndelige skikkelsene, avhang av to
betingelser:
For det første måtte ektefellen ha en medial evne til klarsyn, selv om den
skulle være ganske ufullkommen hos ham. Dessuten måtte det være så mye od til
stede i værelset at åndevesnene kunne gjøre sine skikkelser synlige med det.
Som od-kilde kom fremfor alt den døende selv i betraktning. Ved døden løser
jo od’et seg fra kroppen. Men også ektefellen avga odkraft takket være sin mediale
evne. Den trykkende følelsen, søvnigheten og trettheten som hvilte på ham disse
timene, kom av at han avga od. Og derfor forsvant den igjen, fordi det avgitte od’et
strømte tilbake til kroppen hans etter at ånde-manifestasjonen var over.

Også her var od’et synlig som od-skyer som innhyllet hele dødsleiet. Av disse
ble så åndenes skikkelser dannet. At han ikke kunne se alle åndevesnene som
svevet over sengen, like tydelig, kom av at od-mengden som var til stede, ikke var
tilstrekkelig til at alle de tilstedeværende åndevesnene kunne bli like tydelig synlige.
Ånder fra det hinsidige er til stede hos alle som dør. For det meste er det pårørende
og venner. Dessuten er det de åndene som var deres beskyttere og ledere mens de
levde.

Mange døende oppfatter også disse åndene klarsynt. For den døendes ånd er
jo allerede delvis løst fra kroppen de siste timene og er derfor i stand til åndelig syn.
Han - ånden - erkjenner skikkelsene til dem som døde før ham, og som er til stede når
han dør, og han nevner deres navn.
Disse åndene har ikke bare til oppgave å hente den døende over til det
hinsidige, de hjelper også til med å løse den døendes ånd fra kroppen.

Overalt hvor et antall ånder viser seg i en bestemt hensikt, har de en leder som er
overordnet dem. I vårt tilfelle var lederånden en herlig kvinne-skikkelse som
ektefellen så sveve over sin døende kones seng. Hun ledet arbeidet som hennes
underordnede ånder, skulle utføre.

Det mannen så som en hvit, naken skikkelse som beveget seg opp og ned, var od-
legemet til den døende. Od-skikkelsens vridninger frem og tilbake, et i alle deler
motsykke til den døende, er betinget av anstrengelsene som den døendes ånd måtte
utføre i od-legemets hylster. Det skjedde for å kutte av od-båndet som ennå
forbandt ånden til det materielle legemet etter at det øvrige od-legemet allerede
hadde løst seg. Også ektefellen så dette båndet tydelig. Od-båndet har ut fra sin
natur stor styrke og kan ikke rives av så lett.

Spesielle tilfeller av klarsyn.
Zeitschrift für Parapsychologie (Tidsskrift for
Parapsykologi) årgang 1926, s. 22-25. - I en artikkel i nevnte tidsskrift diskuterer dr.
Österreich noen tilfeller av klarsyn som legen Pagenstecher i Meksiko har konstatert
hos en pasient ved navn Maria Reyes de Z. Disse tilfellene ble også undersøkt og
bekreftet av en amerikaner ved navn Prince. Professor Österreich skriver om dette:
“Pagenstecher og Prince studerte fremfor alt fenomenene klarsyn og
psykometri. Forsøkene som ble gjennomført på dette området, var helt igjennom
overbevisende. Ut fra deres slående karakter er det også forståelig at Pagenstecher,
som var utgått fra den materialistiske skolen, ved egen observasjon ble overbevist
om at slike fenomener finnes. En dag fortalte han om sine erfaringer i den
meksikanske legeforening. Kollegene hans ristet på hodet, og noen begynte vel å
tvile på hans psykiske helse. Det ble imidlertid dannet en kommisjon. Dens
medlemmer har deretter anerkjent Pagenstechers konklusjoner som riktige.”
Hvilke fakta dreier det seg da om som ble konstatert hos den klarsynte - eller
bedre - klartfølende Maria Reyes de Z.?

a) I en viss tilstand kunne hun ha de samme følelsene som Pagenstecher, som
satt rett overfor henne. For henne var det som om hun var i hans kropp. Men det var
bare slik, hvis Pagenstecher ikke satt eller sto lenger borte fra henne enn 3 meter.
b) Hun så da en farget stråling og et lysende bånd som forbandt henne med
Pagenstecher.
c) I forbindelse med en meteorstein, som hun fikk, hadde hun følelsen av å fly
gjennom av og til kaldere, av og til varmere områder i verdensrommet og til å falle i
umåtelige dyp.
d) Hun fikk et brev i hånden. Hun visste ikke hvem som hadde skrevet det. Men
hun følte, så og skildret hendelsene ved undergangen til et skip og beskrev
brevskriverens personlighet som om hun sto overfor ham på det synkende skipet.
Hun hadde også følelsen av å synke i havet og dukke opp igjen. Brevet var fisket
opp av havet som flaskepost.

Forklaringen til disse hendelsene finnes i kapitlet om lovene som regulerer od-
kraften: Od’et er ikke bare bærer av de kroppslige følelsene, men også av alle de
sjelelige fornemmelsene. Da ånden til et levende vesen er od-kraftens bærer, så ytrer
alle åndens tanker og følelser seg i tilsvarende svingninger i od’et. Men od-
svingningene til et levende vesen blir ikke bare påvirket av den egne åndens tanker
og stemninger, men også av od-svingningene til et annet levende vesen, hvis od-
stråling det tar opp i seg. Derfor; hvis såkalte klartfølende mannesker på en eller
annen måte kommer i tilstrekkelig forbindelse med od-strålingen til en annen, så tar
de også den andres følelser opp i seg. Det å “føle seg inn” i følelsene, karakteren,
sinnelaget og skjebnen til en annen beror på denne loven.

Når altså den “klartfornemmende” damen følte Pagenstechers fornemmelser
som om hun var i Pagenstechers kropp, så var det Pagenstechers od-stråling som
formidlet disse følelsene. Hos Pagenstecher hadde od-strålingen bare en rekkevidde
på tre meter. Den var ikke sterk nok til å innvirke på od-svingningene til den
“klartfølende” damen over en større avstand. Klartfølende personer befinner seg i
slike tilfeller i en del-trancelignende tilstand, i hvilken den egne ånden løser seg noe
fra kroppen.

Det fargete od-båndet som damen så mellom seg og Pagenstecher var hans
od-stråling over til henne. At enhver od-stråling har farge, er også behandlet i od-
læren. For også fargen beror på od-svingninger, slik som toner, lukt og smak,
hudfølelse og alle andre livsytringer, som alltid bæres av ånden. Alt dette står i nær
sammenheng med hverandre.

Også meteoren er et levende vesen, slik det finnes en ånd i alt som eksisterer.
Derfor har også meteoren særegne od-svingninger som ble påvirket av od-strålingen
til himmellegemene mens den fløy gjennom verdensrommet, på samme måte mens
den falt. Alle od-svingningene til et levende vesen etterlater de samme inntrykk i
od’et som svingningene til en sangers toner preger en grammofonplate, slik at de
kan høres gjentatte ganger senere.

Den samme prosessen, som skjer på den fonografiske platen i mer materiell
form, er til stede på åndelig måte når klartfølende personer etterføler hendelser, så
snart de kommer i tilstrekkelig nær forbindelse med den åndelige od-platen til et
levende vesen. Derved blir de samme svingningene skapt i det egne od’et og
dermed også de samme fornemmelsene som i vedkommende od-plate.

Dermed er også forklart hvordan det var mulig for Pagenstechers klartfølende
medium å se både personligheten og skjebnen til brevskriveren på den forliste
båten. Men det må tilføyes som en supplernde opplysning at den åndelige od-plate
ikke bare ligner en fonografisk plate, men samtidig også en fotografisk plate. Det er
ikke bare fornemmelsene som blir gjengitt, men også personlighetsbildet til den som
od-strålingen kommer fra. For også bildet beror på od-svingninger. Slik prøver også
de nyere oppfinnelsene å gjøre det mulig at bildene av de personene, som benytter
telefonen, samtidig blir synlige. Også det beror på od-svingningene, som ved de
jordiske fenomenene skjer som en mer materiell fortetning, men i åndelig form ved
åndelige fenomen.

Ved forsøkene med Pagenstecher og hans klartfølende medium ble det regisrert et
vekttap på 100 gram, som et gjennomsnitt. Også det er lett å forklare. For avgir man
od, så er det nødvendigvis forbundet med et vekttap. Hos Pagenstecher kom det av
at han utstrålte en større mengde od til mediet sitt. Og mediet tapte en tilsvarene
mengde od ved at det bearbeidet og omformet de mottatte od-inntrykkene åndelig.
Ethvert arbeid, også det åndelige, er forbundet med et visst forbruk av od. Slik har vi
også bruk for en viss kraftstrøm når vi skal gjengi innholdet på en fonografisk plate
- en kraftstrøm som setter den i tilstrekkelig bevegelse for å skape lydbildet.
Ved alt menneskelig arbeid kan man konstatere at det blir avgitt od som er
forbundet med vekttap. Den som veier seg før og etter et arbeid, vil finne en større
eller mindre vektreduksjon, avhengig av anstrengelsen ved det kroppslige eller
åndelige arbeidet; det skjer selv om kroppen ikke på noen måte har vært tømt i
denne tiden. Også magnetopatene som avgir av sitt od til en syk, får derved et
tilsvarende vekttap.
Med det som er sagt her, er alle fenomen i forbindelse med klartføling forklart -
uavhengig om de viser seg i aldri så forskjellige former.
* * *  denne teksten var kopiert fra boken til johannes Greber: Samkvem med åndeverdenen.