Adelma von Vay,

William Henry Harrison.
REVIEW, STUDIES FROM THE SPIRIT WORLD.

                                                                   norsk google-oversatt- ubearb.under.

This book is as remarkable as it is interesting. It contains an account of the mediumship of the Baron
and Baroness von Vay, and of their experiences since the year 1865, chiefly extracted from the autho-
ress’s diary, as entered at the time. The circumstances under which she first became acquainted with
Spiritualism have been already related in these pages by the Baroness herself; we will therefore describe
the manner in which she received the communications which led to her confirmed belief in the theory
of reincarnation, and to her development as a healing medium of extraordinary power. The communi-
cations were given through the hand of the medium, who, being always unconscious of what was writ-
ten was soon convinced that she was guided by some other intelligence than her own. The first of these
communicating intelligences called himself “Thomas,” and claimed to be a young man whom the
authoress had known as a child, and for whom she had, in accordance with the teaching of the Romish
Church, offered up prayers after his decease. He thanked her for her prayers, and assured her that they
had helped him to progress. Thomas brought other spirits, who recommended the Baron to sit for
drawing. This was done, and many remarkable pictures were produced, some of which are printed in
the work before us. One is said to be the portrait of Alfred the Great, King of England; a cat and dog
from the planet Mercury, drawn by the spirit Humboldt; a spirit travelling through space; Robespierre,
Madame de Pompadour, etc. The explanations to the pictures were always given in writing through
the hand of the Baroness.

By degrees more exalted spirits gave communications and teachings on the nature of the spirit-world
and of spirit existence. Many of the teachings were incomprehensible at the time, and were only ex-
plained by the light of after-knowledge and experience; and those which are included in the extracts
taken from the diary are necessarily fragmentary and unsatisfactory. The authoress has therefore gathe-
red together in one chapter at the beginning of the volume the philosophy deduced from these teach-
ings. This philosophy corresponds, as far as we are able to judge, with that taught by Allan Kardec and
the Spiritist school; nevertheless the authoress assures us that the first knowledge of the doctrine of
reincarnation came to her independently before she had seen Kardec’s writings. Some of the spirits
knew of the doctrine, others did not; but as soon as the medium came into direct communication with
her guides, who gave the names of Buddha, the Virgin Mary, and St. Lawrence, and whose teachings
with regard to this doctrine were confirmed by the experiences of spirits with whom she was in daily
communication, she could no longer, she says, reject that which now began to approve itself to her
understanding.

About three months after the writing begun, a medical friend came to ask whether advice could be
obtained through the medium on a case which caused him great anxiety. A prescription was written
by Hahneman. The medium knew nothing of homoeopathy, but the doctor came again and again, the
homoeopathic treatment continued, and the patient recovered. The fame of the medium spread abroad,
and the sick were brought from far and near, until the Baron’s house became a complete homoeopathic
dispensary. Mesmeric passes were frequently applied and mesmerised water given; husband and wife
both took part in the healing processes, though the prescriptions were always written through the hand
of the Baroness.* The cases cited were chiefly persons affected with ague, epilepsy, typhus, and cramp
in the limbs and vital parts, such complaints, in short, as are incidental to low-living, ill-drained dist-
ricts, and ill-fed populations.
During a visitation of the cholera in Bohemia and Hungary in the year 1866 forty-three serious cases
were cured by medial powers; only one man and two children of those treated did not recover.
The power of communicating with the spirits of those still in the flesh was tested in a remarkable man-
ner during the war of 1866. A cousin of the authoress, called W— , who was in the campaign, professed
continually to give accounts of himself through the hand of the medium while the body was asleep,
which accounts always agreed with subsequent letters received from him. On the 4th July W — ’s spirit
wrote: “ We have had a great battle. I am well, but so tired.” On the 6th a letter came from W — dated
July 2nd: “We expect a decisive battle to-morrow. I have a feeling that I shall not escape, but do not
fret about me; my trouble will soon be over, etc.” A day or two afterwards W— ’a name appeared
among the list of those slain in the battle of Koniggrätz, which took place on the 3rd July. On the 9th,
however, W — ’s spirit again wrote: “I assure you I am not dead. I came safely through the fearful
battle of Koniggrätz: do not doubt my words; I will write you a letter in the flesh shortly.” Three days
later the Baroness received a letter from her cousin dated July 11th: “God and the good spirits protected
me in that frightful carnage; thousands fell; 450 privates in our battalion, and two officers.”
Another form of mediumship possessed by the Baron von Vay is that of clairvoyance, whereby she se-
es scenes and persons by gazing at a glass of water. She says: —
VISIONS IN CRYSTALS AND IN WATER.

“The first time of looking I saw immediately all kinds of objects: first, a railway, a dog, and then forms
resembling men. It seemed, at first, as if the water moved, then there came little clouds, or spots; after
that - the water seemed to have a wavy motion, while the spots became forms, and developed gradually
into distinct objects. I was during this time in my normal state, quite conscious of all I saw, and of all
that was going on around me. But I always have a feeling of sympathy with what I see, whether of joy
or sorrow, gloom or cheerfulness, comfort or discomfort, happiness, dislike, or vexation. The sight of
high and pure spirits exalts me, whereas that of undeveloped or malicious spirits makes me feel bad-
tempered. I am even cognisant of scents, of warmth and cold. . . Sometimes the pictures appear much
larger than the size of the disc would seem to allow. Sometimes they look like photographs, at others
like chiaroscuros. Light blue, yellow, golden, reddish, lilac, and grey, are the colours I see. While I gaze
into the water, I dictate what I see to my husband, and then give explanations mediumistically, generally
under the influence of the spirit Laurence or Buddha.”
7
Copyright © Teozofija v Sloveniji. Vse pravice pridržane.STUDIEN ÜBER DIE GEISTERWELT
The pictures are said by the spirits to be produced by means of reflected light; when the art of’
photography is more perfected, it will be possible to print them, off by a proper intermediate arran-
gement of magnifying lenses; this statement of theirs we need scarcely say appears at present to be
thoroughly unreliable. The visions are probably psychological impressions, having no basis in physics.
The medium often saw spirits who were present; sometimes representations of inhabitants and scenes
in distant planets; sometimes past events of lives which are imprinted in the atmosphere. Future events
are said to be shown in accordance with the conclusions drawn by the spirit present. The higher spirits
can judge and show more truly than lower ones. She says: —
REINCARNATION.

“Sept. 9th, 1868.—I see a female form, young, in a black woollen dress; over her head is a gleaming
golden star; her hands are bound upon her back; she carries a wheel. Two dark men are walking before
her, two behind her; these men are wrapped in great cloaks, and have broad-brimmed hats. Near her
is a man with a forked tool in his hand, another with a scourge. The men with the large hats have
masks, or iron visors. The poor girl is bound, and looks as if about to do penance. ... I have a strange
feeling of sympathy with her, as if she were myself; it is something quite peculiar. Now she is lying on
a black iron bed, with all her limbs tied down to it. Is that her torture? A ray of light streams from the
Star above her head, and shines down into her heart. The men with the large hats point towards the
light, which grows brighter and brighter. I see her soul leaving her body; it is quite golden. Her hair is
fair and long. A beautiful spirit receives her. The men fall trembling on their faces.”
“While you were looking, you felt truly, for you saw your own former incarnation on the earth. You
recognised yourself and your sufferings. In the year 1394, you were a maiden at Cologne, endowed to
a rare degree with the gift of prophecy. When the priests found it out, they wanted to use you for their
own purposes, but you held fast to God and the right. Then they proclaimed you a witch, and you had
to pass through all the tortures of a witch’s trial. While they laid you on the rack, you were so completely
mesmerised by good spirits, that you scarcely felt anything of the torture and the fiery tongs. You
foretold their priestly decline and death, and the Reformation. When your spirit left your murdered
body, the prison shook; the men heard a rustling sound, and your spirit stood shining before them, so
that they fell trembling on their faces.”
POLITICAL PROPHECIES FULFILLED.

“3rd December, 1869.—I see a very rough sea. A ship is tossing amidst huge waves. A mighty angel is
hovering over the sea, and spreads out his arms above it. Explanation: — ‘In this ship on the stormy
sea is the Emperor Francis Joseph; it must run into Trieste, for there is a violent gale; the archangel
Michael protects the voyagers.’ The next day we read the following in the newspapers: — “News from
Trieste, Dec. 3rd. His Majesty Francis Joseph continued his journey from Lissa in the midst of wind,
rain and snow, and this morning, at 7 o’clock, after the rage of the elements had somewhat spent itself,
the little squadron approached our shores.”


18th December, 1869.— The imperial vault at the Capucines in Vienna; a beautiful angel and a mour-
ning gentleman stand near a coffin. The Emperor Napoleon III. with a tottering crown upon his head;
three great eagles are pecking the crown, and he fades gradually away.
Explanation:—“Next year a member of the imperial family will die; the Emperor mourns by the coffin;
near him stands the pure and glorious spirit of the departed one. In the year 1870 Napoleon will lose
his crown; the double eagle of Russia and the single eagle of Prussia will take it from him.” The death
of the Archduchess Maria, who was universally beloved, was [the unfortunate fulfilment of this picture].
That concerning Napoleon needs no comment.
The second part of the work; is called The Book of Cures, and constitutes about two-thirds of the whole
volume. It by no means, however, partakes of the dry nature of ordinary records of this kind. Every
case is given with the fullest details, and has a novel interest for reasons that we will endeavour to ex-
plain.
The medium had been taught by her guides that the subjects of long-standing chronic diseases are
frequently kept back from recovery by undeveloped spirits, who take advantage of the weakness of
mortals to haunt and persecute them. The first thing, therefore, to be done in each new case brought
for treatment is to bring the obsessing spirit under the will-power of the medium. This is done by “evo-
cation,” which the spirit, being generally of a low order, is forced to respond to. Then a conversation
ensues by means of writing; the spirit is made to give an account of himself, is reasoned with and
prayed for. Some of these spirits retire in a better frame of mind, some are refractory, but in the majority
of cases they are grateful for the benefit they derive from contact with higher influences, and in the
end become powerful coadjutors with the medium in helping those whom they formerly caused to
suffer. No cures are effected without prayer, and the conversion of evil disposed spirits. The medium
kept a long list of those requiring the aid of her prayers, and every evening a certain time was set apart
for such intercessions. Many proud intellectual spirits mocked at this practice, but the faith of the
medium remained unshaken, and her steadfastness was in all cases rewarded.
CURING CASES OF OBSESSION.
The child of a friend having been attacked by epilepsy, the medium sought the advice of her guides.
“The guides wrote as follows: — The child is suffering from the influence of an opposing spirit; if this
were removed, she would recover. She is highly sensitive, and has a very excitable nervous system;
therefore she feels the presence of this spirit painfully. The child can only be healed by the evocation
and conversion of this spirit, who is so material, that he bears the name of Raimund. In order to ward
off an attack, call him to you at once by the power of prayer. Bind him here, that he may leave the
child, and talk with you. We will go ourselves and attract him by our fluidic power. But as this spirit
is still so material, he can hear your human words better than our spiritual communications.”
The medium then begged the spirit Raimund to leave the child M. and to come to her. The pencil,
which she held in her hand, was moved violently, and with some difficulty began in a heavy, coarse
handwriting — “I am here! Raimund.”
Q. “Why do you go to M.? Do you know that your presence injures her?”

Raimund. “I am seeking my body, I am not tormenting the child; it will not speak, and that annoys
me.”
Q. “We admonish you to pray, will you pray with us?”
R. “What are you talking about? I cannot pray; I am a murderer, I am one of the condemned. All is
dark to me. I have been dead long, and only know evil. I am like a chained dog! Are you not afraid of
me! I am quite wild!”
The pencil now moved in a different manner, the medium felt calmer, and the spirit of the child itself
wrote in a beautiful handwriting. It was about 10 o’clock at night, when the child was asleep. We know
that the spirits of mortals can make use of mediums while the organism is sleeping. The communication
ran thus: —
M. “I come to speak to you, Raimund! I tell you solemnly, I forgive you all you have done to me; spare
my parents now any further sorrow.”
R. “No.”
M. “Why not? Have you not worried me enough? ”
R. “No; I want to have you with me.”
M. “I cannot come. God is my salvation! Repeat that after me.”
R. “God is my perdition!”
M. “Oh, Raimund! how you grieve me! Can you not pray?”
R. “I can curse.”
M. “Oh, Adelma, help me! I want to get free from Raimund. I am chained to him, for I once neglected
a duty towards him. Help me to convert him. God, give me strength for it!”
The medium besought R. earnestly to desist from his persecutions.
R. “I have told you already that I am seeking a body. I want to be M.’s brother, that I may persecute
her still more.
The Medium: “Violent incarnations are against the law of God. Repent first, and then pray for this
grace.”
R. “I will not; the devil helps me.”
The guides of the medium then wrote this prayer: — “Father! Thou Creator of All! Thou Lord of All!
Thou End and Beginning! Hear our cry! We beseech Thee for B.’s deluded spirit. Oh, Father! let Thy
grace and pity reach him ! Send him a ray of Thy light, and lead him to repentance! Receive then his
humble petition, for Thou art his Father. Amen.”
A pause here ensued, and then was slowly written:
R. “My head swims. That prayer has done me good. If you will promise to talk to me often, I will not
molest M. Ah, I can never be good! My God! I am sinful.” (After another pause): “May God forgive
me! My resolution is taken! I will go away from M. if you will pray for me every day.”
The guides: “His repentance is sincere; he will improve. . . . We need not prescribe for the child. Tell
her mother to give her ten mesmeric passes every day.” These conversations and prayers were continued first daily, then at intervals, for about two months, during which time the medium received news
of the gradual improvement of the health of the child. Raimund made a full and free confession of the
whole of his former life, after which he became completely converted, and was permitted to be reincar-
nated as he had desired. M.’s recovery was complete, the guides of the medium having prescribed
various simple remedies throughout this period, which were made use of by the mother, though she
did not believe in the spiritual origin of the prescriptions, and begged her friend to offer up no more
“mesmeric prayers” for her child.
It is impossible to read this book without being struck with the arguments hero presented in favour
of the doctrine of re-incarnation and of the efficacy of true prayer. We are fully sensible that in the
analysis and isolated portions here given, we have but presented our readers with dry bones, and that
the subtle essence which is the life of the structure has escaped in the process of translation. As a literary
composition we have no hesitation in saying that the book has little merit, but it has a higher claim on
our regard. Its charm consists in an undescribable purity and loftiness which breathe from every page,
and appeal to the highest feelings of the reader, and which are, in all probability, the simple hut un-
conscious expression of the character or spirits of the writer.
* For the better development of the healing power, the mediums were recommended by their guides to adopt a vegetarian
diet, which was continued for nine months, with great benefit to their own health as well as the development of their medial
powers.


Dr. Gustav Bloede,
A GERMAN WORK
“Studies upon the Spirit-world”.
Religio-psychological Journal, March 13 1875, 

The above is the title of the second book, which the famous Hungarian Medium Mrs. Adelina Baroness
de Vay, nee Countess Wurmbrand, has offered to the world, and of which the second edition – Leipzig,
1874, is lying before us. Mrs. de Vay’s first work, entitled, “Geist, Kraft und Stoff” — “Spirit, force and
matter,” which appeared some years ago, has in its time attracted a great deal of attention, and elicited
elaborate reviews from scientific men like Prof. Perty, of Berne and so will, no doubt, this second, work
of the same authoress, containing a great-many experiences from the mediumistic life of this highly
gifted medium and her husband, and a vast deal of interesting and instructive information, although
prominently impregnated with the influences of religious mysticism and the doctrines of French Spi-
ritism, which by many of the Spiritualist of this country will not readily be accepted for more than the
vagaries of extravagant imagination or pious fanaticism. The “Studies” of Mrs. de Vay are no-doubt
a remarkable and valuable, though in many respect a curious and abstruse, contribution to the con-
stantly and rapidly increasing Spiritist Literature, and therefore deserve a more than passing notice in
the columns of the JOURNAL.
It is nearly impossible to give the English reader anything like an accurate idea of the spirit of this
book, by a mere enumeration of its contents, and I shall have for that purpose to give below some lar-
ger extracts from its pages in verbal translation. I will, however, begin with stating the main heads un-
der which the authoress has arranged her “Studies.” Two short prefaces introducing the two editions,
and dated January and June, 1874, captivate the reader by the spirit of simplicity, truth, and womanly
modesty and resignation, with which they are stamped. The table of contents show, 1st , an introduction,
which treats on the principles, “the means or the life principles, and the effects for appearances of the
spiritual principle.”
Part II. relates the history of the mediumship of the authoress and her husband, the Baron “Odon” de
Vay, the latter being a drawing, his wife a writing, and both healing mediums.
Part III. contains a series of manifestations from the years 1865 to 1869, as the authors of which are
given the names of Buddha, Hahnemann, Mesmer, St. Laurentius (a Christian martyr), and Maria the
mother of Christ. We are notified that the “Spiritual Leaders” of Adelina are Maria, Buddha and Lau-
rentius, and receive information about the inhabitants of the planets; the reincarnation of spirits; the
immaculate conception of Mary; the doctrines of Buddha, (who was re-incarnated as one of the Apos-
tles of Christ); Popery and Protestantism, and other topics of importance to the philosophers and theo-
logians of the age. Some of these informations are, however, so little in accordance with the “Syllabus"
and Canon’s of the creed of Rome, that we are afraid the book of the fair Adelina, although a pious
and devoted Catholic, will be put on the index librarium prohibitorum.”

Part IV. gives the explanation of some of the mediumistic drawings of Odon de Vay, of which in this
and some other places, we are only presented with a few specimens instead of the whole collection,
what we have to lament, since the artistic reproduction of such carious objects, as a “spirit traveling
by the aid of his fluids; a cat and a dog from the planet Mercurius, and the likeness of the revoltingly
ugly mishaps of a deep sunken female evil spirit,” must certainly command the interest of all seekers
for supra-terrestrial realities, particularly those who remember some of the descriptions furnished by
the spiritual vision of Emanuel Swedenborg.
In part V. we are told the history and some instances of an other phase of Adelina’s mediumship, her
power of seeing forms and scenes in a glass of water.
Part VI. brings evidence of the doing of another writing medium, a relative of the family, the Baroness
Catharina de Vay. The largest part of the book VII. filling pages 111 to 326, treats in 23 chapters of the
healing mediumship of Adelina, to which we will have to refer more amply below. Then follow in part
VIII. and last, “some memorable manifestations of living as well as departed spirits,” and a final resume
of some instructive manifestations by several high spirits, Swedenborg, Maria, Magdalina, Buddha
and Mary, while the book closes with a comprehensive treatise on Christianism and Spiritualism by
the three above named spiritual leaders of the medium. This short look over the table of contents of
this remarkable volume of 407 pages, will give the reader an idea of the rich treat of mediumistic facts
— of these nobody can doubt — to which we are invited, leaving to all who approach it, what and how
much thereof they like and are able to assimilate for themselves. We will now try to give a concise
sketch of the spiritual philosophy of the authoress. The gist of this given in the Introduction, apparently
written under the control of the spiritual leaders, is about the following: There is God, the primitive
mind, the original and first life principle, Father and Creator of all. From him, through emanation
“came the Messiahs,” or “prime sons of the spirit of God,” the second life principles. Some of these fell
by haughtiness and ambition, and hence, through opposition to the life principle, generated the embryo
spirits. And when those fell in their turn (the whole process of the generation of spirits goes on as the
mediums says, in a double rotation or a multiplied spiral), incorporations or incarnation; man in the
flesh, spirit in its combination with matter, appeared. “All men are therefore from their very birth in
the flesh, fallen spirits. Through the fall of the spirits a dualism, good and bad, law and opposition,
was created, but they are united and reconciled by the grace of God.”
Next to the original life principle (the moving cause, the law), we have to consider 2nd, its means,
which is manifested as the fluidic, vegetable end animal, vital principle, and 3rd, the manifestations,
appearance, effect of the law through their principle, matter, everything visible, tangible, solid.
The “fallen spirits” had to become men in consequence of the density and gravity of their nerve spirit.
In accordance with the law of gravitation. The “vital principle” is the same in the spiritual fluids,’’ mo-
nads, gases, minerals, plants, animals, man. In the latter his “soul,” the “fluidic tie” between spirit and
body. All the metamorphoses going on in the downward rotation of life, are presided over by spirits,
who move the whole Universe. They act everywhere, in water, fire, flowers, animals, souls, as well as
suns and planets.
The reincarnation theory of Kardec enters largely into the system of the medium, as is particularly
evident in the report of her spiritual magnetic healership, about which more below.

The mediumistic powers of Adelina were first noticed and evolved in 1865, when a Magnetic Doctor
told her that he saw the faculty of spiritual vision expressed by the phrenological lines of her head, and
advised her to try magnetic writing. As a child and a girl, she has always been very pious, but never
noticed any particular sensitiveness As a devoted Catholic, she rejected indignantly the first propo-
sitions of the magnetizer, having at the same time not the least knowledge of modern “Spiritism.” She
soon however was prevailed upon to try the pencil and thus became aware of her being used without
her will, as an automaton tool for the communications of a variety of invisible agencies, partly known,
partly unknown to her, and soon the magnetic writing became an indispensable part of her dally life.
Soon after this her husband “Odon” discovered and developed his mediumistic faculty for drawing,
which then was extensively practiced, particularly as we are told under the control of Alexander de
Humboldt. The spirit of this great scientist wrote that he was Just now on the planet Mercurius, where
he made grand scientific studies, of which he wished to communicate some to the earth through this
medium. He then drew through the latter the likeness of a cat, a hyena, a watch dog, a hare, a flying
dragon, as they are found on that planet. Humboldt afterwards made an exploring tour to the moon,
and wrote from there. “I pretended, with the scholars of the earth, that the moon could not possibly
be inhabited, but it is now, since I made an exploring tour to her, got a different conviction. The che-
mical atmosphere of the moon is entirely different from that of the earth. It contains much more ni-
trogen, carbon and phosphorous gases, therefore all the living organisms of that world must have other
mechanics than the bodies of the earth. The men (in the moon) have their respiratory organs in a pe-
culiar organic mechanism in the head, which is very large and quite out of proportion to their small
body.” Curious as this artistic phase of the Vay mediumship may appear, I can not forbear to mention
here that the specimens presented in the book, bear an unmistakable resemblance to similar produc-
tions of a drawing medium within my own experience in regard to the style and manner of their exe-
cution.
A new phase of Adelina’s mediumship was developed in 1867 in her faculty to see in a glass of water
fluidic-images, spiritual scenes and representations of persons or events, sometimes reaching far back
into the history of our globe, sometimes taken from remote worlds and sometimes being of a prophetic
character. One of her spiritual leaders, Maria, gave the following explanation of this faculty of the me-
dium: “Adelina often beholds the present spirits, then she receives the pictures of the inhabitants or
regions of far off stars. She sees passed episodes of her own life by their imprints, which are in the in-
finite layers of the atmosphere. The pictures of the future she beholds in accordance with the calculations
of the spirits.” The passage italics (my own), will scarcely fail to impress the reader with its remarkable
coincidence with the theory end experiences laid down in Dr. Denton’s “Soul of things.”
The Book of the Cures — part VII – contains as stated above, in 23 chapters, the narrative of some of
the most remarkable cures, which Mrs. de Vay claims to have performed by means of what she de-
signates as “spiritual magnetism,” and giving at the same time a collection of the most curious con-
versations with a variety of evil spirits, which according to the medical theory of the Baroness or her
spiritual leaders, seems to lie at the bottom of all physical as well as mental derangements (obsession).
This theory, based on the assumption that the evil spirits in order to take possession of a body, avail
themselves of the morbid fluids of a person, in which they find delight, may possibly in the course of
time turn out as correct in regard to such nervous ailments as result in disturbance of the functions
of the brain, but will in the whole be - certain of indignant rejection by the heroes of the medical art,


as it would reduce their proudest achievements in pathology and therapeutics to demonology. Think
of the terrible revolution that would result, if such lights of science as Dr. Hammond, should become
aware of practicing nothing but exorcism.
The original feature of the healing process of Adelina, is that her agency is not what we are used to call
human or animal magnetism, that is a supposed fluidic emanation from the magnetizer or mesmerizer,
under certain willful manipulation of the same, but that the magnetism in her cures is purely “spiritual,”
consisting partly in her own magnetic reasoning with the possessing spirits, partly in the influence of
higher spirits, m... of all, however, in power of prayer, offered by the medium, not only for the benefit
of the diseased persons, but also the salvation of the obsessing spirit. It is apparent from this that the
“spiritual magnetic” cures of Mrs. de Vay are really double cures, relieving bodies and souls in and out
of the flesh at the same time. How far the Homeopathic prescriptions which we frequently find inter-
spersed during the healing process of the medium, usually given by Hahnemann himself, come in for
their share in these cures, we are unable to determine, but willing to acknowledge that the leading spi-
rits of “Adelina in the Introduction,” make some very sensible remarks about the merits of the Hahne-
mann system of similla and infinitesimals. As to the part the medium herself takes in her “spiritual
magnetic” treatment, we have to state that her manifestations are altogether automatic, her hands
being guided not by her will, but by direct spirit-influence. Referring again to the principal agency in
Adelina’s cures, the power of prayer, we would particularly recommend the study of her book to Prof.
Tyndall, as a solution of the problem he has lately propounded by his suggested “prayer test in hospitals.”
To many of the spiritual-magnetic cures the doctrine of “Reincarnation” (repeated embodiment of
spirits in human bodies) is forcibly inculcated, and we are told, as a plausible foundation of this theory,
that many disembodied spirits, in consequence of the density and weight of their nerve-fluids, for a
long lime do not become aware of their having left the human body (this again coincides with Swe-
denborg), but are constantly dragged down to the earth sphere, and are retained in this, believing all
the time to be yet in life, and to perform all its functions. In regard to this, the “spiritual leaders” of
Adelina have her write on page 260:
“Such spirits, by means of the nerves and the dense fluids around these, live in a half-material state
until a second death has, through spiritual improvement, produced some kind of embodiment, and
freed them of this dense nerve-spirit, and further on, “through his thick peri-spirit,” he lives through
men and among them in a half material stale and enjoyment. As the reverse to this yon may consider
a somnambule, who, in his spiritual ecstacy, can in the same way live spiritually with spirits, or move
in a different plane, and eat its fruits and inhale its flagrant perfumes, while his spirit in consequence
of his material tendency, imagines still to live as man. All this is done through the same law, the same
order, only by contraries.” Theological consistency in this explanation deserves not to be overlooked.
In order to give the reader some more accurate impression of the contents of this remarkable chapter
on “Cures” we will insert here one of the shorter ones of them in literal translation.
CHAPTER III.
CURE OF THE COUPLE L. FROM VIOLENT CRAPS OF THE STOMACH – (CAUSE SPIRIT EVA)
The married couple L., poor innkeepers in the neighborhood of the medium, came to her asking her
help against constant cramps of the stomach, which had molested them for several months. The
“Leaders” applied to, wrote about them to the medium as follows:


“The stomach cramps of this couple originate only in spiritual-fluidic influences. Magnetize both of
them, and invoke the spirit who follows the name of “Eva.”
The medium did so, whereupon the wife fell into a beneficent, natural sleep for several hours, which
she had looked for a long time. The husband had also a pleasant, beneficent sensation during mag-
netizing. On the same evening, April 8th, 1866, the medium invoked the spirit Eva, ... arm moved vio-
lently, and she had a feeling of strangulation in her throat.
Eva – “Do you know that one don’t rush with impunity into the affairs of others? The wife, since your
famous magnetization, fares quite badly — she is miserable and quite done for. What need you to pray
there in the name of Jesus? As good as you, I am, too.
The Medium — “I will fain believe you, that you are better than I am. Let us now pray for the restoration
of the L. couple.”
Eva – “I can do that very well. But the husband and wife moan and groan for pain. They die!”
(The spirit only wanted to frighten and discourage the medium.)
The Medium — “Dear Eva, we trust in Christ, who will help us in this case, and will now pray for all
men and sick spirits.”
Then followed a prayer and this declaration of the “Leaders”: “The L. couple ails nothing more; go
there tomorrow and magnetize them.” The medium did so, and found the couple better and brighter.
On the 10th of April, 1866, the medium asked the spirit, Eva, to utter herself in the name God.
Eva – “Nothing in the name of God! I am already here! I am so glad that man and wife fare an miserably!
so badly, so badly! Yes, rush there after dinner, and you will see the misery. In spite of you and your
spirits, I will guide your hand when you magnetize them.”
The Medium — “The pure spirits of God will not forsake me, and Christ will help me to heal them,
unite in prayer with us, and rein your passion ...!”
Eva — “No, with so wicked men as you are, I do not pray. No high spirit can be with you if you say
that I am in passion. I detest you! You are stupid, moreover, for the couple are very bad, and therefore
losing all belief in your witchcraft!”
The Medium – “Your words do not trouble me, for the power of pure prayer to God is stronger than
everything!’’
Eva — “I, too, am powerful. I can generate cramps in the stomach. [The spirit is therefore conscious
of her sicked doings.]”
The “Leaders” — “Alas, we know that if you would try to heal instead of harm, you would be happier
and contenter. You are consumed by a passion named jealousy. Wherever you see a married couple
happy and contented, envy, jealousy take hold of you, and you strive to disturb them and make them
sick by spiritual and fluidic evil influences. But as the L. couple bear their sufferings with great patience,
it will turn out to their salvation, but to your own great damage. Conquer and control yourself, dear
Eva! for else you will never come out of the wretched, suffering, spiritual state in which you are now
confined.”

Eva – It is easy for you to talk.” (The “Leaders” to the medium — “You behold here among the spirits
the same faults as among men, because the spiritual individuality remains, and the envelope only
changes.”)
Here the husband of the medium entered, who had visited the sick Leaders, and said they were both
better, but that the wife had a string fever.
Eva (writing violently) — “Better? What a lie! The woman is dangerously ill, and the man a great
misfortune will befall to-day!”
The “Leaders” — “We are not afraid; God is there and watching. We trust and pray, ‘God help the L.
couple! O! Lord, send them health!’ For the spirit Eva we pray likewise, ‘Father, be merciful to her!’”
This prayer had scarcely been written down, when Eva wrote violently: “You are asses! In three days
both the L. are stone-dead.”
The “Leaders” — If so, good for them! They will then entirely vanish from your gaze and influence, as
their spirits are good and pious, and you can not come near them then.”
Eva — “Yes, but all the people here will then lose all confidence in your cures.”
The “Leaders” — “To us remains the pure conscience, to have wrought good. Do not be so impassioned,
Eva, and control yourself. We know you better than you do yourself, and see that in your inmost lice
the faculty to repent, the germ to do good. We know that you are afflicted with a streak of bad temper.
Strive, then, to collect yourself inwardly and to pray.”
Eva — “I will think of that, and for the present remain with this medium.”
The Medium — “Yes, remain with us, dear Eva! and consider with me the sufferings of Christ, which
he took upon him for the poor sinners, and strive to become a participant of his grace.”
The medium continued to magnetize the couple L. several times yet, after which, they always felt much
better.
On the 13th of April, 1866, Eva wrote spontaneously: “Go on praying eagerly before it is too late. The
anxiety that they really might both die was persecuting me. Lord, my God! I would then be their
murderess! This anxiety leaves me no rest. Pray more, and more eagerly that God may restore them
very quickly! Oh! I am so afraid of ...! The anxiety for the life of this couple overwhelms me.”
The “Leaders” — “These two will be cured. If you, my dear Eva, will retire entirely from their
neighborhood, not interfere with the secondary effect of the magnetism, and leave the healing to us.
Trust us!”
Eva then promised to do this. From that day the L. couple was completely restored to health, and is
not suffering since from cramps of the stomach.
The prayers for Eva were continued. Ever afterwards she expressed herself more quietly and penitent,
and lavished words of gratitude upon the medium and the Leaders. This was all done in her accustomed
rough way, because this spirit is but very little educated. She has, however, now by the instruction of
the better spirits, been led on the road of the good.
Those acquainted with the doctrines of the Oneida “Perfectionists,” (Dr. Noyes) and their views of the
spiritual origin of all diseases (except accidental lesions) and their use of examinations into the spiritual

condition of the sick persons, and of prayer for them, will be struck with the perfect harmony of ideas,
emanating from the most different and far-distant sources.
Another feature in Adelina’s intercourse with the Spirit-world, which seemed to me original, is that
not only the spirits of departed men return to the earth through human, living mediums, but that even
such spirits may take possession of these, and manifest by their aid, who never before were embodied
(incarnated) in any material form. But even this theory has already found its confirming analogue in
our country, as appears from the interesting report of Manifestations in Minneapolis, published in
No. 19 of this JOURNAL. “A materialized spirit appearing in the reflections of a mirror,” here answers
a mental question put to him, as follows:
“I never occupied a human form of my own except, as now, when I have materialized one. The whole
universe is filled with intelligences. Many of them have been men and women living in human bodies
until they wore them out or were released by some accident arrested the animal life of the body. There
are other intelligences similar in all respects, save the experience of an imprisonment in an animal
frame. I was created — not born.”
The report then proceeds: “In the meantime the face had vanished from the mirror, and the voice,
whose continuance had not been broken, was now issuing from the lips of the medium. It said that it
had a name by which it was known to other spirits — ‘Aider,’ signifying helper — and that unembodied
souls and disembodied souls occupied similar positions and performed similar work.”
Who should not be struck with the analogy between these communications coming through a child
of fourteen years, in the far west portion of this continent, and the spiritual philosophy of another
highly gifted medium, pre-claimed from some obscure mountain rock of the Styrian Alps on the East-
ern Hemisphere! Set aside all speculation about the truth and value of such communications, the mere
fact of their existence and their harmonious fitting into one another like the links of a well made chain,
ought to act some of the “wise people” to thinking that there may be things between heaven and earth,
of which their “philosophy” has not dreamt yet. Dreamers they are. Perhaps such facts as the book we
had to review here, will gradually route them from their slumber.
But I must close my remarks, which having been intended only for a notice of a remarkable contribu-
tion to the literature of Spiritualism, has involuntarily grown over the space even of an elaborate review.
I will only add, that no advanced Spiritualist will lay aside the “studies” of Adelina de Vay, without
confessing that whatever he may think of the rather abstruse particulars, he has learned from it, and
that it contains valuable contributions towards the perfection of our knowledge of the mysterious, in-
visible world surrounding our visible one. To those wisacres, however, ever ready to pronounce judg-
ment upon such productions with the short, contemptible word, “Nonsense,” we would suggest that,
as the experience of mankind has proved over and over again, what by the “profanum vulgus” tutored
by “exact science,” or orthodox dogma, is today condemned as “nonsense,” may tomorrow be reco-
gnized as the “highiest wisdom”.

C. W. Röhner,
LIFE ETERNAL.

As the readers of the Harbinger of Light are only very rarely supplied with accounts of the progress of
spiritual science and literature on the Continent, especially in Germany and France, English and Ame-
rican spiritualism offering a readier and less difficult access in consequence of the obvious identity of
the idioms used in those countries, it will, I hope, not be necessary for me to apologise for now, and
then bringing under the notice of your subscribers such specimens of French and German spiritualistic
literature as I deem worthy of preservation and propagation through the medium of our only auroral
herald of a new era in Australia. I shall, therefore, with your permission, translate for this month’s
issue, a highly instructive communication selected from the last chapter of Adelma von Vay’s celebrated
work, entitled “Studien über die Geisterwelt,” studies about the world of spirits. Those acquainted with
continental spiritism will know, without my mentioning the fact, that Adelma von Vay is a disciple of
the late Allan Kardec, and consequently an adherent of the reincarnation theory, which, until now,
has met with so little favor both in England and in America. As true spiritualism is the last “ism” in
the world that will lend itself to a stubborn and unyielding dogmatism, I deem it unnecessary to do
more than merely mention the fact that the article below is slightly tinged by a belief apparently sub-
stantiated by facts, a large number of which are adduced in the book in question, that under certain
circumstances the spirits of human beings, after their physical death, remain on this earth manifesting
themselves as such, and often only waiting for an opportunity to be reborn again for the purpose of
progressive purification and development. I shall now, without any further prefatory remarks, proceed
to my task.
“The very thought of an eternal life is to many minds incomprehensible, inexplicable, nay, highly dis-
tasteful, and utterly repugnant. Very many recoil with an unfeigned shudder from this sublime thought;
it is really painful to them to believe that this earth life of yours is not the finale of the human lot, and
that man is compelled to live for ever. Adding to this thought that other one of renewed incarnations,
or incorporations, in this and other worlds of the universe does not seem to lessen the difficulty of the
scientific (?) sceptic in comprehending the undying nature of the human soul. On the contrary, to the
confirmed materialist the thought of a perfect and absolute death (a logical impossibility) of the spirit
of man, that is, of total extinction and annihilation, rather furnishes a certain amount of consolation,
for, then all responsibility for good and bad actions ceases, there is neither reward or punishment,
there are no more cares and troubles, in short, all is over and ended. At the bottom of this ardent desire
of extinguishing the idea of a future existence of all future responsibilities, pains, joys, cares, and sor-
rows, lies a sort of self-contradictory egotism; in his contest with this idea the blind materialist sacrifices
willingly and joyfully all the bliss of spiritual life and being, which he is only too glad to accept as a
fable invented to satisfy the vain and silly cravings of weak brains after immortality. But, how could
things be otherwise? How can the inhabitants of the earth think differently? Are not the men of this

earth all fallen spirits? (?) Is it not possible, nay, even positively known, that many materialists have
in anterior existences committed faults and crimes which make the thought of a never-ending life an
intolerable burden to them? Is this not a sufficient reason for the materialist, although, perhaps, uncon-
sciously so to himself, to smother the memory and recollection of a past life under a stout and obstinate
denial of the possibility of a future existence? Considering your life on earth as the only possible life
you have, it becomes quite natural to you to detest the idea of an eternal life on such a planet as yours,
and under conditions over which the mind of man has little or no control. But on the other hand, if
enlightened by a refined intuition and a deeper kind of reason, you relieve in the transformations of
the spirit if you cling to the idea of eternal life, progress, and invariable amelioration, then will you
learn to love and appreciate your present incarnation, were it never so hard and sad, then will you
plant your foot triumphantly on this terrestrial step of the celestial ladder which leads through dense
clouds to an abode of light more sublime and ethereal. Consider, O, man, that thou art a spirit, who
would not dwell on this earth if he had not a mission to fulfil here. Strive, therefore, to fulfil this mission;
have patience, make good use of your time, and reflect that this earth life is for thee only a second in
the eternity; let it be a well employed useful second; for then only will it be to thee a step in the ladder
of the universe towards God, failing which, it will be an impediment to thy progress, and a sheer loss
of time. Eternal laws, let me assure thee, are ruling over you all, and there is no such thing as chance.
This word, this idea, is purely human, an expression of mental weakness, and utterly unknown in the
sphere of spirits. (?) This word is also the most unscientific term in the Babel dialect of materialistic
philosophers, who, while plastering up the ugly cracks and gaps in the patchwork of their falsely so-
called mental science with matter force and chance, think they have explained everything. Believe me
there is no chance, for all is subordinate to law. It often happens, however, that a law is counteracted
by an opposite law, and is in consequence thereof compelled to accomplish its end in a round-about
manner, not unlike the process of vicarious circulation, when a larger blood vessel becomes stopped
up, and the course of the blood has to be completed by the collateral veins or arteries. Never say, for
instance: ‘I found it out by chance or accident.’ No, not by chance did you make the discovery, but by
the unerring laws of your life, which is your real guardian spirit. It is of the utmost importance that
the mental horizon of the inhabitants of the earth be enlarged, not only with regard to their life on
earth, but also with respect to the life to come. The love of life is almost in everyone of you; some have
a tender affection for the material life, some are more inclined for a spiritual life, be not afraid, therefore,
lest eternity last too long for you. The loss of life makes every moment of its course short, and thanking
and praising your Maker, you will at last enter into the true and pure life of the spirit in the spheres,
from whence you are at liberty to survey the whole universe, so minute a portion of which is now
accessible to your limited organs of vision. Eternal life! What a grand thought! A thought that can only
be fully understood and realised by a pure spirit; for, too frail and feeble is the evanescent structure of
your thinking apparatus, the brain, to compress it joyfully and without mental writhing and agony.
Mark this, however, we do not condemn the materialist who styles himself a deep thinker, and denies
everything we assert, for we know full well he is unable to think and act differently; he must begin to
learn first, for strength of mind is only gathered by degrees, and not in sudden jumps. And there can
be no doubt that it requires an immense strength of mind to conceive this grand eternal life, and this
strength is wanting in the sceptic who denies it.”
Here ends this communication.

In my next I shall, with your approval, give you a translation from the same chapter, entitled “Thoughts
about War,” which were received inspirationally by the celebrated medium, Adelma von Vay, and
which are highly interesting on account of the prophetic spirit which pervades them; for dating back
as far as August, 1870, they contain several facts, the meaning and bearing of which has only lately be-
come manifest and intelligible to the close observer and student of the phenomena of social and political
life.
Chiltern, 19th October, 1875.

James Burns.
GERMAN WORKS ON SPIRITUALISM.

The chief works on Spiritualism which exist in Germany have been translated from the French or En-
glish languages. Psychische Studien, the monthly magazine which has been for several years published
at Leipzig, is composed almost entirely of translations from contemporaries in this country. The origi-
nal contributions are for the most part essays or criticisms — all on the intellectual plane. The inspira-
tional or mediumistic element of Spiritualism scarcely seems to exist under Bismarckian rule. We hear
of no phenomena, drawing, or trance mediums. The data of German Spiritualists are thus, for the most
part, derived from foreign sources, and the centre spring of the Leipzig periodical, has been Mr. Aksa-
kof, of St. Petersburg, himself a foreigner. Native German Spiritualism is a rare production.
Going further South than the empire of William, there is evidently a more mediumistic sphere. In
Vienna a monthly appeared some years ago which was filled with spiritual communications, and possi-
bly they were not much credit to the intellectual pretentions of the Movement. The most notable evi-
dences of mediumship in Southern Germany, or the Empire of Joseph, that have reached us, are the
works of the Baroness Adelina von Vay. From personal experiences, which Miss Lottie Fowler commu-
nicated to us after her visit to that lady, it is evident that the family is highly mediumistic and that the
locality has been the scene of spiritual phenomena for many generations.
It is not our intention to write an account of Baroness von Vay’s mediumship; nor are we indeed in a
position to do justice to German Spiritualism. We write as a foreigner, and possibly our knowledge is
defective; but if it requires to be supplemented, we hope some of our readers will do so. We can only
say that if there is much of the spiritual element in the land of which we write, it has not been able to
impress us very profoundly.
In our volume for 1874 we published (page 86) a short notice of “Geist, Kraft, Stoff” (Spirit, Force,
Matter), a work by the Baroness, published in 1870. It is alluded to in the review which follows this
introduction, but for a very lucid account of it the reader is referred to the notice of it above pointed
out. In 1874 Madame von Vay published another work, much larger, extending to over 400 pages,
entitled “Studien über die Geisterwelt” (Studien über die Geisterwelt, von Adelina Freiin von Vay, ge-
borne Gräfin von Wurmbrand. Price 4s. To the purchasers of Human Nature for this month 2s., Post-
free 2s. 6d.) of which a friend has furnished us with the abstract herewith appended. The authoress
was good enough to send us a considerable parcel as a present to the Spiritual Institution, for which
kindness she has our sincere thanks. Our chief desire now is to distribute these goodly volumes. Few
comparatively of Spiritualists read German, so that the demand for them is necessarily limited. The
study of the language is, however, greatly on the increase in modern schools, and in a very few years
the younger branches of many of our families will be able to avail themselves of the contents of works

in the German language. There are no doubt, not a few of our readers, who, though not at all proficient
in the language, would like to possess a work on Spiritualism in German to place in their collection of
books, or to present to a German friend. To attain this desirable end we introduce the work to our rea-
ders. It is most handsomely got up, and in addition to other illustrations it is prefixed with a charming
portrait of the lady through whose hand it was written.


Many readers of British spiritual literature have found pleasure and instruction by the perusal of “Ha-
fed,” which is, indeed, an interesting work, but those who may have read “Studies of the Spirit-World,”
by the Baroness von Vay, will undoubtedly say that this is even a more remarkable book than the for-
mer, as diving more deeply into the mystery of spiritual lore and research.

The first part of the book is essentially metaphysical, in which reference is made to a former work by
the same author, and which has been widely read in Germany and Austria, entitled “Spirit, Force, and
Matter.” The authoress, who is one of the most wonderful mediums on the Continent, disdains all li-
teracy merit, and merely represents herself as the servant of her guides. In the year 1865, Dr. G—, a
mesmerist, surprised her by stating that he saw spiritual gifts phrenologically delineated on her fore-
head, and advised her to try magnetic writing as a means to strengthen her rather delicate health. Not
knowing anything about Spiritualism, she looked upon the Doctor’s words as a joke, until, some time
afterwards, she suffered from spasms, when she laughingly proposed to her husband to try magnetic
writing as a cure. No sooner said than done, and, to their great surprise, her hand was moved to write
a short message on some family matter, finishing with the words — “Napoleon’s fall, 1870.”
After this first successful attempt, medimiuistic writing was frequently resorted to, and in course of
time it was discovered that her husband, the Baron von Vay, was a drawing medium. Six of his drawings
are reproduced in the volume before us: one representing an undeveloped female spirit, not a thing
of beauty to behold; two others represent animals from the planet Mercury, drawn by the spirit “Alex-
ander von Humboldt,” very curious-looking creatures with three eyes. One drawing is given of a pure
spirit travelling in the universe, surrounded by his fluids or emanations, which have the appearance
of some sort of wings. Besides these, a list of a great number of other drawings is given.
The book contains messages on a variety of subjects, by spirits of ancient as well as of more modern
times, such as “Buddha”, (who was, as we are told, reincarnated in the person of Peter the Apostle),
“Mary,” the mother of Jesus, and “St. Lawrence,” who signs himself “Laurentius,” “John the Baptist,”
“Mesmer,” “Humboldt,” and “Hahnemann.” The latter strongly expresses himself on Vegetarianism.
We will quote his own words: —
“I, Hahnemann, find the system of healing introduced by me still undeveloped and not yet understood;
it can be greatly reformed. In chronic as well as acute diseases it ought always to be accompanied by
a vegetarian diet. Besides, the eating of flesh and the slaying of animals is so unnatural and utterly an-
tagonistic to the spirit, that amongst the more advanced and nobler nations of the earth this practice
must cease. If you could find only one family in Europe who never killed an animal and ate its flesh,
you would see what fine men — what lovely women, they would be. Disease is not confined to human
beings alone; there are also diseased spirits, so dense, so undeveloped, that their presence contaminates

the atmosphere, and produces disease and epidemics amongst men. It is then generally said that there
is something in the air. Of course there is. O men, have pity upon these poor spirits; heal them by pra-
yer, by sympathy, and magnetism.”
The message of “Mary” is full of tenderness and feeling. She is grieved to be called “Mother of God.”
He, the Eternal One, without beginning and without end, cannot have had a mother. She was merely
the earthly mother of Him whom He sent. We will render her own words: —
“Even now I am with Him, the most glorious, the most exalted of all created spirits. Many call upon
me. How gladly I would help all sufferers. But their cry ought to be to God, for what am I, poor spirit,
without Him! Willingly I would give to the oppressed and poor of this earth all the treasures and wealth
that lie stored in my name in the places to which pilgrims go. How painful it is to me to behold the
perverseness of men. While many thousands die from hunger and cold, these dead treasures lie stored
up in my name. Oh, no, I will not have them. I give them all to you, who are poor and suffering — to
you who are hungry, that they may become living treasures in your prayers and thanksgivings.”
“John the Baptist” explains in a lengthy message that the immaculate conception of Jesus by Mary is
not to be taken as a miracle or as an event contrary to natural law, but that it was effected in obedience
to the highest law, by fluidic spiritual influx and assimilation, and that this manner of his birth made
his subsequent resurrection and ascension possible, and that this semi-fluidic body alone could rise
again and ascend transfigured into heaven. He further explains the union of the three spirits, “Mary,”
“St. Lawrence,” who suffered martyrdom in Rome under the emperor Valerianus in the year 258, but
who was subsequently re-incarnated is Franciscus Xaverius, who introduced Christianity into India,
where he died; and “Buddha,” who, as we have already mentioned, became Peter the Apostle. These
three became the guides of the medium.

In Chapter V. we find the description of a new phase of mediumship which manifested itself in the
year 1867 in the shape of clairvoyance by looking into a glass of water. Very interesting sketches are
given of this kind of experience familiar to many Spiritualists.
In Chapter VI. we have some experiences of the mediumship of the elder Countess von Vay, being the
mother-in-law of the author.
The remainder of the volume being the larger portion, is called the Book of Cures. Of these there are
so many that they are too numerous to detail; it appears to be, judging from this part of the book, the
medium’s and her husband’s principal work and mission to cure all kinds of suffering and disease. In
this they seem to have been successful in every case except one, which by its very nature — idiotcy —
was incurable. Most of the complaints described were caused by perisprital influences of low and unde-
veloped spirits; and as the medical practitioners never dreamt of nor admitted causes of disease from
this quarter, it follows that all their remedies were not only useless, but sometimes even injurious. The
simple method of curing the unfortunate sufferers of this class adopted by the Baroness von Vay was,
that by her prayers and sympathy, aided by the faithful guides, she converted the obsessing spirits,
showing them the way to life and happiness and to rise higher in the scale of existence, after which
their victims soon got well again.
Before we take leave of this interesting book, we must not omit to give the author’s opinion on an im-
portant subject, viz., that in many cases when persons are seemingly dead, the spirit might be re-assi-
milated to the body by proper magnetic treatment; to say the least of it, the idea seems original. A vein

of the re-incarnation theory runs through the whole book, and in more than one instance we are re-
minded of Mrs. Tappan’s style. It is to be hoped that the book, which is written in German, but printed
in English type, may soon find an able translator for the benefit of the English-speaking public.

VISIONEN IN WASSERGLASE.
The Spiritualist, January 23 1880, p. 46.

My spirit guides informed me that I had the gift of spirit sight without falling into a somnambulic state
— this was clairvoyance. They said visions would appear in the following manner: —
I must take a glass filled with clear water, and gaze steadily into it, and they would show me fluidic
pictures, or phantom exhibitions therein.
At the first trial I soon beheld some objects in the water: these resembled tiny bubbles and floating
clouds. By-and-by a railroad, a dog, figures of men and women were developed. This was the beginning;
then the water was disturbed, and the pictures glided off by the edge of the glass. I can only see in the
evening when the light is dim, never by day, and must feel a strong inclination for the visions. I am
invariably in my normal state, i. e., am fully conscious of what I see and hear. The wish or will of others
that I should see some particular picture has no influence upon me.
I always experience with these representations their joys or pains, their despondency or cheerfulness,
their gladness or displeasure, their conditions of purity, undevelopment, or disgrace. Now some high
and noble spirit transports me with ecstatic joy; now some degraded spirit possesses me and fills me
with misery. I look again and behold some sick person whose sufferings for the time are made my
own. Should my eves fill with tears, I am compelled to look again, when some picture is shown me
which makes me laugh. Often the pictures unfold one after another, many remaining some short time,
each being separate and distinct; others again vanish immediately. These visions often appear much
larger than the size of the glass would allow. These exhibitions most resemble photographs, sometimes
variedly and beautifully coloured, at others made up of lights and clouds.
When I look into the Wasserglase I dictate all that I see to my husband, Baron Eugen Von Vay, who
takes notes; and afterwards I receive the explanation in automatic writing from my spirit guides.
November 9, 1869. — I see Professor W. L.: he has a black patch on his forehead. (Explanation in wri-
ting.) Professor W. L. will shortly suffer in his head and will come and consult you. (Fulfilment.) Pro-
fessor W. L. who, at the time of my vision, was in excellent health, shortly after commenced to suffer
violently in his head. He consulted the doctors, and failing to get relief had recourse to my healing
mediumship.
November 23, 1869. — I see Fanny B. dressed entirely in black; and now I see my brother E. writing.
(Fulfilment.) In 1870 Fanny B. died: my brother E. wrote to me on the same day.
November 21, 1869. — Lawyer C. is here. He looks quite black: a wicked little gnome is choking him.
(Explanation.) Lawyer C. is suffering from the effects of an evil obsession which may cause giddiness,
deafness, and even blindness: morally also this spirit may do him grievous harm. (Fulfilment.) Some

weeks after this the news arrived that Lawyer C. was suffering intensely, and that his case was a re-
markably peculiar one, the chief symptoms being cramp in the neck and deafness.
November 21, 1869. — I see a triangle, in each corner of which there stands a pretty young girl. (Ex-
planation.) This means that your sister R. will shortly be blessed with a third daughter. (Fulfilment.)
At that time my sister had two little girls and was moat anxious for a son; however, according to the
prophecy, another daughter shortly presented herself.
January 3, 1870. — I see X. She is enveloped in a fur mantle; she smiles in resignation. Frau R. is here
weeping. (This was a lady whom I had only seen once, and with whom I had but a casual acquaintance.)
I see myself in a travelling dress going to meet my mother. (Explanation.) X. is resigned: her daughter
L. will die this year. The husband of Frau R. is ill. Yon will go on a visit to your mother. (Fulfilment.)
That year the daughter of Countess X. did die: also the husband of Frau R. In the following December
circumstances necessitated my paying a visit to my mother.

THE POWER OF EXORCISM,
The Spiritualist, January 23 1880, pp. 104-106.

One day my husband and myself paid a visit to some friends whose daughter was very ill. The mother
was in great distress, as the doctors pronounced it to be epilepsy from which her little one was suffering.
Although the mother neither believed in nor approved of spirit communion, yet she was ready and
anxious to seek any relief available. We immediately begged the advice and assistance of our spirit-
guardians, and the answer, in writing through my hand, came as follows:
“The child is the victim of a malignant spirit: if this influence be removed her health will be restored.
She is of a highly sensitive nature, possessed of a susceptible and ductile nervous system, consequently
the near proximity of this spirit is tormenting and injurious to her. Only by means of exorcism or
conversion of this influence will the child recover. Draw the spirit here so that he may leave the child
and speak with you: we will allow him to take our place. As this spirit, one Raimund, is still bound to
the earth, he will hearken to the words of mortals and understand them better than any of ours.”
We then besought the spirit, Raimund, to leave the litte M. aud to enter into communication with us.
The pencil which I held was moved to and fro, and after my hand had repeatedly traversed the paper,
the following words were written in large type.
“I am here. I am still alive.”
Question. Why are you with M.? Are you not aware that your influence is injurious to her?
Raimund. I want a body. I can’t torment anybody: I can’t hurt the child. She won’t do my will and that
annoys me.
Question. Come, pray with us.
Raimund. What do you mean? I can’t pray. Don’t you know I am a murderer? Everything is dark:
when I torment her it relieves me. I have been dead a long time and am steeped in iniquity. I come to
you as the personification of all that is vicious and degraded; are you not afraid?
Suddenly the movement of the pencil changed, I felt much more composed, and the spirit of the child
herself took up the thread.
It was about ten o’clock in the evening, and the child was asleep.
M. I wish to speak to Raimund. Raimund, I will forgive all the suffering you have caused me, if only
you will cease, and will spare my dear parents further anxiety and grief.
Raimund. No.
M. Why not? Have you not tormented me enough?

Raimund. I mean to remain with you.
M. That must not be. God is my salvation: say this after me.
Raimund. There is no salvation for me.
M. Oh! Raimund, you hurt me: cannot you pray?
Raimund. I can curse.
M. Adelma, help me. I would release myself from this spirit, but I am chained to him: or aid me in
his conversion. God will grant us power.
Raimund then wrote:
“I have already said that I seek a body on the earth: I must have one.”
I answered: You must try to be better, and pray frequently for God’s mercy and pardon.
Raimund. That I will never do. The devil will help me.
My spirit-guide then took control and wrote as follows:
“O God, the Father, the Creator, the Lord of All, the Beginning and the End, hear our feeble cry. We
implore compassion for this poor deluded spirit. In accordance with the promise of Thy dear Son,
send forth a ray of light to guide this miserable creature, and grant him repentance and deliverance.
Give heed to his humble beseachings, 0 God, for Thou art his Father and our own. Amen.”
The writing ceased: after a short pause it was resumed.
Raimund. I feel dazed: nevertheless that prayer was good. If you promise to let me speak often with
you I will no longer torment the child, M.; if not, I will continue and do her still more harm. Ah! I
can’t be good. My God, I am irredeemable.”
After a brief interval the same spirit wrote:
“God forgive me. Yes, I am determined: I will withdraw my influence over M. if you will pray for me
every day.”
My spirit-guide then put in:
“His repentance is sincere. I wish you to work the following prayer in silk and hang it round M.’s neck.
It will remind Raimund of his promise whenever he draws near her.
“We depend upon Thee, O God. Think not of Raimund’s transgressions; have mercy upon him and
help him to amend, then will this poor child be released and healed. Amen.”
“When an attack is likely to come on, tell the mother to make ten mesmeric passes over the child.”
This transpired on August 27th, 1805. On the following day we received a letter from the mother of
the child, in which she said:
“God bless you for your interest and sympathy for my little one. She has had no more attacks: the
nightly paroxysms have abated, and she has been more cheerful. I trust in you, my kind friend, and
have faith in the goodness of God. But what shall I do if the attacks come on again?”
My spirit-guide then gave a homoeopathic proscription for the child, with a supplement to the effect
that the mother should not call in any more doctors, as they could do no good, and might aggravate

the case. It was no organic disease, but an extremely prejudicial influence acting upon the nervous
organism. As soon as this should be removed the child would be restored to health.
Raimund then wrote:
“M. wears the amulet: I often repeat the prayer and find it does me good. This intercourse with you is
a great blessing to me. I wish M. to come so that I may ask her forgiveness.”
Presently the spirit of the child announced herself, and wrote:
“Yes, dear Brother, I forgive, and am rejoiced to know that you desire to be better. Will you pray with
me?
“O God, help us, poor sorrowing spirits. Forgive us our trespasses, grant us faith, and enable us to
overcome temptation. Hear us and help us, we beseech Thee. Amen.”
Raimund. I have heard: and will myself pray for strength in order to keep my promise. I am weak and
erring still! O God.
Shortly afterwards we received a second letter from the child’s mother, stating:
“I have given the medicine according to your instructions. M. has had two attacks lately which caused
her intense pain and restlessness. She persisted in getting out of bed and crying ‘Go away, go away.’
She has also suffered great pain in one foot. What more can be done?”
My spirit-guide wrote in reply:
“Trust in God, and believe our word: the little one shall very soon be delivered from her sufferings.
The pain in the foot is part and parcel of the rest. When she calls out ‘Go away,’ it is that she would
chase away the outside influence. Raimund is here and wishes to speak.”
Raimund. Your intercession has done me good: I can pray now. I want to speak to M. Wish for her to
come.*
M. I willingly come. My poor mother is distressed about me, and prays continually. This trial is to
chasten her spirit. How art thou, Raimund?
Raimund. Better. Offer a prayer for me. ... Ah, that was good: I thank you, M. Rest assured I will watch
over and protect you. I love you now. Forgive my horrible cruelty. O forgive — forgive!
M. I have already forgotten. May God strengthen you, my brother!
Raimund. I thank you, dear child of earth, I thank you pure and holy spirits whom my glance can
scarcely reach: I pray for M.’s recovery, and that I may indeed be worthy to be called her brother. In
the name of God, I promise not to return to my former wickedness.
The control changed and my spirit-guide wrote:
“You may believe Raimund’s words. If his conversion appears rash, it is nevertheless sincere, as you
will perceive.”
My husband and I continued to pray daily and earnestly for the spirit Raimund, and the child M. In
the month of October Raimund came to tell us that he must take his leave, and again he expressed his
gratitude and joy.

In the meantime we had received letters concerning the child’s state of health, and December the 28th
brought the following from the truly thankful mother:
“God be praised: my little one is well again, quite well and cheerful. I thank God sincerely for it, and
you for your kind interest and sympathy: may He protect you from such suffering. I believe if the
church will not accord her sanction the faithful heart must bow in humble acquiescence, and rather
forsake everything than cherish a fault of allegiance. The right way is open to me now; I would advise
you to have no more to do with spiritual communication: but to pray continually and earnestly to your
guardian angel.”
It may here be seen that the mother of the healed child would not believe: as Christ said:
“You have ears to hear and hear not: eyes to see and see not;” and in her blindness was ready to
condemn the means of the little one’s restoration. Even so did the Pharisees say of our Saviour: “He
casteth out devils through the Prince of the devils.”
Gonobitz, Austria.
(* These séances were held at night when the child was in bed and asleep.—C.C.)




----------
norsk google oversatt.

Adelma von Vay,

William Henry Harrison.
ANMELDELSE, STUDIER FRA ÅNDEVERDEN.


Denne boken er like bemerkelsesverdig som den er interessant. Den inneholder en beretning om baronens mediumskap
og baronesse von Vay, og av deres erfaringer siden år 1865, hovedsakelig hentet fra autoriserte
ress dagbok, slik den ble skrevet inn på det tidspunktet. Omstendighetene hun først ble kjent med
Spiritualisme har allerede blitt omtalt på disse sidene av baronessen selv; vi vil derfor beskrive
måten hun mottok kommunikasjonene som førte til at hun bekreftet troen på teorien
av reinkarnasjon, og til hennes utvikling som et helbredende medium med ekstraordinær kraft. Kommunen-
kationer ble gitt gjennom hånden til mediet, som alltid var ubevisst om hva som ble skrevet,
ten ble snart overbevist om at hun ble ledet av en annen intelligens enn sin egen. Den første av disse
kommuniserende intelligenser kalte seg "Thomas", og hevdet å være en ung mann som
forfatterinnen hadde kjent som barn, og som hun hadde, i samsvar med romernes lære
Kirken, ba bønner etter hans død. Han takket henne for hennes bønner, og forsikret henne om at de
hadde hjulpet ham til fremgang. Thomas tok med seg andre ånder, som anbefalte baronen å sitte for
tegning. Dette ble gjort, og det ble produsert mange bemerkelsesverdige bilder, hvorav noen er trykt inn
arbeidet foran oss. Det ene sies å være portrettet av Alfred den store, konge av England; en katt og en hund
fra planeten Merkur, tegnet av ånden Humboldt; en ånd som reiser gjennom rommet; Robespierre,
Madame de Pompadour osv. Forklaringene til bildene ble alltid gitt skriftlig gjennom
baronessens hånd.

Etter hvert ga mer opphøyde ånder kommunikasjon og lære om åndeverdenens natur
og av åndelig eksistens. Mange av læresetningene var uforståelige på den tiden, og var bare tidligere
tydeliggjort av lyset av etter-kunnskap og erfaring; og de som er inkludert i utdragene
hentet fra dagboken er nødvendigvis fragmentariske og utilfredsstillende. Forfatteren har derfor samlet-
røde sammen i ett kapittel i begynnelsen av bindet filosofien utledet fra disse lærer-
inger. Denne filosofien samsvarer, så langt vi er i stand til å bedømme, med den som Allan Kardec og
spiritistskolen; likevel forsikrer forfatterinnen oss om at den første kunnskapen om læren om
reinkarnasjon kom til henne uavhengig før hun hadde sett Kardecs forfatterskap. Noen av åndene
kjente til læren, andre ikke; men så snart mediet kom i direkte kommunikasjon med
hennes guider, som ga navnene på Buddha, Jomfru Maria og St. Lawrence, og hvis læresetninger
med hensyn til denne læren ble bekreftet av opplevelsene til ånder som hun var i daglig
kommunikasjon, kunne hun ikke lenger, sier hun, avvise det som nå begynte å godkjenne seg for henne
forståelse.

Omtrent tre måneder etter at skrivingen begynte, kom en medisinsk venn for å spørre om råd kunne være
innhentet gjennom mediet på en sak som voldte ham stor angst. Det ble skrevet ut en resept
av Hahneman. Mediet visste ingenting om homøopati, men legen kom igjen og igjen, den
homeopatisk behandling fortsatte, og pasienten ble frisk. Mediets berømmelse spredte seg til utlandet,
og de syke ble brakt fra fjern og nær, inntil baronens hus ble en fullstendig homøopatisk
dispensary. Mesmeric pass ble ofte brukt og hypnotisert vann gitt; mann og kone
begge deltok i helbredelsesprosessene, selv om reseptene alltid ble skrevet gjennom hånden
av baronessen.* De siterte tilfellene var hovedsakelig personer rammet av smerte, epilepsi, tyfus og kramper
i lemmer og vitale deler, slike plager, kort sagt, som er tilfeldige til lavlevende, dårlig drenert dis-
rikter og dårlig ernærede befolkninger.
Under et besøk av koleraen i Böhmen og Ungarn i år 1866, førti-tre alvorlige tilfeller
ble kurert av mediale krefter; bare én mann og to barn av de behandlede ble ikke friske.
Kraften til å kommunisere med åndene til de som fortsatt er i kjødet ble testet i en bemerkelsesverdig mann-
ner under krigen i 1866. En kusine av forfatterinnen, kalt W— , som var med i felttoget, bekjente
stadig å gi beretninger om seg selv gjennom mediets hånd mens kroppen sov,
hvilke regnskaper alltid stemte overens med senere brev mottatt fra ham. Den 4. juli W — 's ånd
skrev: «Vi har hatt en stor kamp. Jeg har det bra, men så sliten." Den 6. kom et brev fra W — datert
2. juli: «Vi forventer en avgjørende kamp i morgen. Jeg har en følelse av at jeg ikke kommer til å rømme, men gjør det ikke
bekymre meg; mine problemer er snart over, osv.» En dag eller to etterpå dukket det opp et navn
blant listen over de drepte i slaget ved Koniggrätz, som fant sted den 3. juli. Den 9.
men W — sin ånd skrev igjen: «Jeg forsikrer deg om at jeg ikke er død. Jeg kom trygt gjennom det fryktede
slaget ved Koniggrätz: ikke gjør

tvil på mine ord; Jeg skal snart skrive et brev til deg i kjødet.» Tre dager
senere mottok baronessen et brev fra sin fetter datert 11. juli: «Gud og de gode ånder beskyttet
meg i det forferdelige blodbadet; tusenvis falt; 450 menige i bataljonen vår og to offiserer.»
En annen form for mediumskap som baron von Vay besitter, er klarsyn, hvorved hun se-
es scener og personer ved å se på et glass vann. Hun sier: -
VISJONER I KRYSTALER OG I VANN.

"Den første gangen jeg så jeg så umiddelbart alle slags gjenstander: først en jernbane, en hund og så former
som ligner menn. Det virket først som om vannet beveget seg, så kom det små skyer eller flekker; etter
at - vannet så ut til å ha en bølgende bevegelse, mens flekkene ble til former, og utviklet seg gradvis
til distinkte objekter. Jeg var i løpet av denne tiden i min normale tilstand, ganske bevisst på alt jeg så, og på alt
som foregikk rundt meg. Men jeg har alltid en følelse av sympati med det jeg ser, enten det er glede
eller sorg, dysterhet eller munterhet, trøst eller ubehag, lykke, motvilje eller irritasjon. Synet av
høyt og rent humør opphøyer meg, mens det til uutviklede eller ondsinnede ånder får meg til å føle meg dårlig-
temperert. Jeg kjenner til og med lukter, varme og kulde. . . Noen ganger vises bildene mye
større enn størrelsen på platen ser ut til å tillate. Noen ganger ser de ut som fotografier, andre ganger
som chiaroscuros. Lyseblått, gult, gyldent, rødlig, syrin og grått, er fargene jeg ser. Mens jeg ser
ned i vannet, dikterer jeg hva jeg ser til mannen min, og gir deretter forklaringer mediumistisk, generelt
under påvirkning av ånden Laurence eller Buddha.»
7
Copyright © Teozofija v Sloveniji. Vse pravice pridržane.STUDIEN ÜBER DIE GEISTERWELT
Bildene sies av åndene å være produsert ved hjelp av reflektert lys; når kunsten
fotografering er mer perfeksjonert, vil det være mulig å skrive dem ut etter et passende mellomarrangement.
gement av forstørrelseslinser; denne uttalelsen deres trenger vi knapt å si ser ut til å være
helt upålitelig. Visjonene er sannsynligvis psykologiske inntrykk, uten fysikkgrunnlag.
Mediet så ofte ånder som var tilstede; noen ganger representasjoner av innbyggere og scener
i fjerne planeter; noen ganger tidligere hendelser av liv som er innprentet i atmosfæren. Fremtidige hendelser
sies å være vist i samsvar med konklusjonene trukket av den tilstedeværende ånd. De høyere ånder
kan dømme og vise mer sant enn lavere. Hun sier: -
REINKARNASJON.

«Sept. 9. 1868.—Jeg ser en kvinnelig form, ung, i en sort ullkjole; over hodet hennes er det et glimt
gylden stjerne; hendene hennes er bundet på ryggen; hun bærer et hjul. To mørke menn går foran
henne, to bak henne; disse mennene er pakket inn i store kapper, og har bredbremmede hatter. I nærheten av henne
er en mann med et gaffelverktøy i hånden, en annen med en svøpe. Mennene med de store hattene har
masker, eller jernvisirer. Den stakkars jenta er bundet, og ser ut som om hun skal gjøre bot. ... Jeg har en merkelig
følelse av sympati med henne, som om hun var meg selv; det er noe ganske særegent. Nå ligger hun på
en svart jernseng, med alle lemmer bundet ned til den. Er det hennes tortur? En lysstråle strømmer fra
Stjerne over hodet hennes, og skinner ned i hjertet hennes. Mennene med de store hattene peker mot
lys, som blir lysere og lysere. Jeg ser hennes sjel forlate kroppen hennes; den er ganske gylden. Hennes hår er
rettferdig og lang. En vakker ånd tar imot henne. Mennene faller skjelvende på ansiktet.»
«Mens du så, følte du virkelig, for du så din egen tidligere inkarnasjon på jorden. Du
kjente igjen deg selv og dine lidelser. I år 1394 var du jomfru i Köln, begavet til
en sjelden grad med profetiens gave. Da prestene fant ut det, ville de bruke deg til sitt
egne hensikter, men du holdt fast ved Gud og retten. Så utropte de deg til en heks, og det hadde du
å gå gjennom alle torturene til en hekserettssak. Mens de la deg på stativet, var du så fullstendig
betatt av godt humør, at du knapt kjente noe av torturen og den brennende tangen. Du
forutsa deres prestelige forfall og død, og reformasjonen. Da din ånd forlot deg myrdet
kroppen, fengselet ristet; mennene hørte en raslende lyd, og din ånd stod og lyste foran dem, så
at de falt skjelvende på ansiktet.»


POLITISKE PROFESIER OPPFYLLES.

«3. desember, 1869.—Jeg ser et veldig grovt hav. Et skip kaster seg blant enorme bølger. En mektig engel er
svever over havet, og brer ut armene over det. Forklaring: — ‘I dette skipet på stormen
havet er keiser Frans Josef; den må løpe inn i Trieste, for det er en voldsom kuling; erkeengelen
Michael beskytter de reisende.’ Dagen etter leser vi følgende i avisene: — «Nyheter fra
Trieste, 3. desember. Hans Majestet Francis Joseph fortsatte sin reise fra Lissa midt i vinden,
regn og snø, og i morges, klokken 7, 

etter at elementenes raseri hadde brukt seg selv,
den lille skvadronen nærmet seg våre kyster.»


18. desember 1869.- Det keiserlige hvelv ved Capucines i Wien; en vakker engel og en sørge-
ning gentleman stå nær en kiste. Keiser Napoleon III. med en vaklende krone på hodet;
tre store ørner hakker på kronen, og han forsvinner gradvis.
Forklaring: — «Neste år vil et medlem av den keiserlige familien dø; keiseren sørger ved kisten;
nær ham står den avdødes rene og herlige ånd. I år 1870 vil Napoleon tape
hans krone; Russlands dobbeltørn og Preussens enkeltørn vil ta den fra ham.» Døden
av erkehertuginnen Maria, som var universelt elsket, var [den uheldige oppfyllelsen av dette bildet].
Det angående Napoleon trenger ingen kommentar.
Den andre delen av verket; kalles The Book of Cures, og utgjør omtrent to tredjedeler av helheten
volum. Den tar imidlertid på ingen måte del i den tørre naturen til vanlige plater av denne typen. Hver
saken er gitt med alle detaljer, og har en ny interesse av grunner som vi vil forsøke å eks-
vanlig.
Mediet hadde blitt lært av hennes guider at emnene for langvarige kroniske sykdommer er
ofte holdt tilbake fra bedring av uutviklede ånder, som utnytter svakheten til
dødelige til å hjemsøke og forfølge dem. Det første som derfor må gjøres i hver ny sak som bringes inn
for behandling er å bringe den besettende ånden under mediets viljestyrke. Dette gjøres av "evo-
kation», som ånden, som generelt er av lav orden, blir tvunget til å svare på. Så en samtale
følger ved hjelp av skriving; ånden er laget for å gjøre rede for seg selv, blir begrunnet med og
ba for. Noen av disse åndene trekker seg tilbake i en bedre sinnstilstand, noen er ildfaste, men i flertall
av tilfeller er de takknemlige for fordelen de får av kontakt med høyere påvirkninger, og i
ende bli mektige coadjutors med mediet for å hjelpe de som de tidligere har ført til
lide. Ingen kurer utføres uten bønn og omvendelse av onde ånder. Mediet
holdt en lang liste over dem som trengte hjelp fra hennes bønner, og hver kveld ble det satt av en bestemt tid
for slike forbønn. Mange stolte intellektuelle ånder hånet denne praksisen, men troen på
medium forble urokkelig, og hennes standhaftighet ble i alle tilfeller belønnet.
BURDE TILFELLER AV BESETTELSE.
Barnet til en venn som ble angrepet av epilepsi, søkte mediet råd fra guidene hennes.
«Veilederne skrev som følger: — Barnet lider under påvirkning av en motstridende ånd; hvis dette
ble fjernet, ville hun komme seg. Hun er høysensitiv, og har et veldig eksitabelt nervesystem;
derfor føler hun denne åndens nærvær smertefullt. Barnet kan bare bli helbredet av evokasjonen
og omvendelse av denne ånden, som er så materiell, at han bærer navnet Raimund. For å avdeling
av et angrep, kall ham til deg med en gang ved bønnens kraft. Bind ham her, så han kan forlate
barn, og snakk med deg. Vi vil gå selv og tiltrekke ham ved vår flytende kraft. Men som denne ånden
er fortsatt så materiell at han kan høre dine menneskelige ord bedre enn vår åndelige kommunikasjon.»
Mediet tryglet da ånden Raimund om å forlate barnet M. og komme til henne. Blyanten,
som hun holdt i hånden, ble beveget voldsomt, og begynte med noen vanskeligheter i en tung, grov
håndskrift - "Jeg er her! Raimund."
Q. “Hvorfor går du til M.? Vet du at din tilstedeværelse skader henne?»

Raimund. «Jeg søker kroppen min, jeg plager ikke barnet; det vil ikke snakke, og det irriterer
meg."
Spørsmål: "Vi formaner deg til å be, vil du be med oss?"
R. «Hva snakker du om? Jeg kan ikke be; Jeg er en morder, jeg er en av de dømte. Alt er
mørkt for meg. Jeg har vært død lenge, og kjenner bare det onde. Jeg er som en lenket hund! Er du ikke redd for
meg! Jeg er ganske vill!"
Blyanten beveget seg nå på en annen måte, mediet føltes roligere og ånden til barnet selv
skrev med en vakker håndskrift. Klokken var rundt 10 om natten da barnet sov. Vi vet
at de dødeliges ånder kan gjøre bruk av medier mens organismen sover. Kommunikasjonen
løp slik: -
M. «Jeg kommer for å snakke med deg, Raimund! Jeg sier deg høytidelig: Jeg tilgir deg alt du har gjort mot meg; reserve
foreldrene mine nå ytterligere sorg."
R. "Nei."
M. «Hvorfor ikke? Har du ikke bekymret meg nok? ”
R. «Nei; Jeg vil ha deg med meg."
M. «Jeg kan ikke komme. Gud er min frelse! Gjenta det etter meg."
R. "Gud er min fortapelse!"
M. «Å, Raimund! hvordan du sørger meg! Kan du ikke be?"
R. "Jeg kan forbanne."
M. «Å, Adelma, hjelp meg! Jeg vil bli fri fra Raimund. Jeg er lenket til ham, for jeg forsømte en gang
en plikt overfor ham. Hjelp meg å omvende ham. Gud, gi meg styrke til det!"
Mediet ba R. inderlig om å avstå fra hans forfølgelser.
R. «Jeg har allerede fortalt deg at jeg søker en kropp. Jeg vil være broren til M., at jeg kan forfølge, 

ja forfølge
henne enda mer.
Mediet: «Voldelige inkarnasjoner er i strid med Guds lov. Omvend deg først, og be så for dette
nåde."
R. «Jeg vil ikke; djevelen hjelper meg."
Mediets guider skrev deretter denne bønnen: — «Far! Du skaper av alt! Du alles Herre!
Du slutter og begynner! Hør vårt rop! Vi ber deg for B.s villede ånd. Å, far! la Thy
nåde og medlidenhet når ham! Send ham en stråle av ditt lys, og led ham til omvendelse! Motta deretter hans
ydmyk bønn, for du er hans Far. Amen."
En pause her fulgte, og så ble det sakte skrevet:
R. «Hodet mitt svømmer. Den bønnen har gjort meg godt. Hvis du lover å snakke med meg ofte, så gjør jeg det ikke
molest M. Ah, jeg kan aldri bli god! Min Gud! Jeg er syndig." (Etter en ny pause): «Måtte Gud tilgi
meg! Min resolusjon er tatt! Jeg vil gå bort fra M. hvis du vil be for meg hver dag.»
Veilederne: «Hans omvendelse er oppriktig; han vil forbedre seg. . . . Vi trenger ikke foreskrive til barnet. Fortelle
moren hennes skal gi henne ti hypnotiserende pass hver dag.» Disse samtalene og bønnene ble fortsatt først daglig, deretter med intervaller, i omtrent to måneder, i løpet av denne tiden mottok mediet nyheter
av den gradvise forbedringen av barnets helse. Raimund avla en fullstendig og fri tilståelse av
hele sitt tidligere liv, hvoretter han ble fullstendig omvendt, og fikk lov til å bli reinkar-
oppført som han ønsket. M.s bedring var fullført, etter at mediets veiledere hadde foreskrevet
forskjellige enkle midler gjennom denne perioden, som moren, selv om hun, brukte
trodde ikke på den åndelige opprinnelsen til reseptene, og tryglet venninnen om å ikke ofre mer
"mesmeriske bønner" for barnet hennes.
Det er umulig å lese denne boken uten å bli truffet av argumentene helten presenterer for
om læren om re-inkarnasjon og om effektiviteten av sann bønn. Vi er fullt fornuftige at i
analyse og isolerte porsjoner her gitt, har vi bare presentert våre lesere med tørre bein, og det
den subtile essensen som er livet til strukturen har rømt i prosessen med oversettelse. Som litterær
komposisjon vi ikke nøler med å si at boken har liten fortjeneste, men den har høyere krav på
vår respekt. Dens sjarm består i en ubeskrivelig renhet og høyhet som puster fra hver side,
og appellerer til leserens høyeste følelser, og som etter all sannsynlighet er den enkle hytta un-
bevisst uttrykk for forfatterens karakter eller ånd.
* For bedre utvikling av den helbredende kraften ble mediene anbefalt av sine guider å adoptere en vegetarianer
diett, som ble videreført i ni måneder, med stor fordel for deres egen helse så vel som utviklingen av deres mediale
krefter.


Dr. Gustav Bloede,
ET TYSK VERK
"Studier om åndeverdenen".
Religio-psykologisk tidsskrift, 13. mars 1875,

Ovennevnte er tittelen på den andre boken, som den berømte ungarske medium fru Adelina baronesse
de Vay, født grevinne Wurmbrand, har tilbudt verden, og hvorav den andre utgaven - Leipzig,
1874, ligger foran oss. Fru de Vays første verk, med tittelen "Geist, Kraft und Stoff" - "Ånd, kraft og
materie», som dukket opp for noen år siden, har i sin tid vakt stor oppmerksomhet, og vakt
forseggjorte anmeldelser fra vitenskapelige menn som prof. Perty fra Berne, og dette vil uten tvil fungere
av samme forfatterinne, som inneholder en lang rekke erfaringer fra det mediumistiske livet til denne høyt
begavet medium og mannen hennes, og en enorm mengde interessant og lærerik informasjon, men
fremtredende impregnert med påvirkninger fra religiøs mystikk og doktrinene til fransk Spi-
ritisme, som av mange av spiritistene i dette landet ikke uten videre vil bli akseptert for mer enn
luner av ekstravagant fantasi eller from fanatisme. "Studiene" til fru de Vay er ingen tvil
et bemerkelsesverdig og verdifullt, men i mange henseender et kuriøst og grovt bidrag til
stadig og raskt økende spiritistisk litteratur, og fortjener derfor en mer enn forbigående varsel
spaltene i JOURNALEN.
Det er nesten umulig å gi den engelske leseren noe sånt som en nøyaktig idé om ånden i dette
bok, ved en ren oppregning av innholdet, og jeg skal for det formålet gi nedenfor noen større-
ger utdrag fra sidene i verbal oversettelse. Jeg vil imidlertid begynne med å angi hovedhodene for
der forfatterinnen har arrangert hennes "Studier". To korte forord som introduserer de to utgavene,
og datert januar og juni 1874, fanger leseren av ånden av enkelhet, sannhet og kvinnelig
beskjedenhet og resignasjon, som de er stemplet med. Innholdsfortegnelsen viser, 1., en introduksjon,
som behandler prinsippene, «midlene eller livsprinsippene, og virkningene for utseendet til
åndelig prinsipp."
Del II. forteller historien om mediumskapet til forfatterinnen og hennes ektemann, baronen "Odon" de
Vay, sistnevnte er en tegning, hans

kone et forfatterskap, og begge helbredende medier.
Del III. inneholder en serie manifestasjoner fra årene 1865 til 1869, som forfatterne er
gitt navnene Buddha, Hahnemann, Mesmer, St. Laurentius (en kristen martyr) og Maria den
Kristi mor. Vi blir varslet om at Adelinas "åndelige ledere" er Maria, Buddha og Lau-
rentius, og motta informasjon om innbyggerne på planetene; reinkarnasjonen av ånder; de
plettfri unnfangelse av Maria; Buddhas doktriner (som ble re-inkarnert som en av apos-
Kristi ord); Pavedømmet og protestantismen, og andre temaer av betydning for filosofene og teo-
logikere i tiden. Noen av disse opplysningene er imidlertid så lite i samsvar med "Pensum"
og Canons av trosbekjennelsen til Roma, at vi er redde for boken til den vakre Adelina, selv om en from
og hengiven katolikk, vil bli satt på index librarium prohibitorum.»

Del IV. gir forklaringen på noen av de mediumistiske tegningene til Odon de Vay, hvorav i denne
og noen andre steder får vi bare noen få eksemplarer i stedet for hele samlingen,
det vi har å beklage, siden den kunstneriske gjengivelsen av slike kariske gjenstander, som en "ånd som reiser
ved hjelp av væskene hans; en katt og en hund fra planeten Mercurius, og likheten til det opprørende
stygge uhell av en dypt sunket kvinnelig ond ånd», må absolutt fange interessen til alle søkere
for overjordiske realiteter, spesielt de som husker noen av beskrivelsene levert av
den åndelige visjonen til Emanuel Swedenborg.
I del V. blir vi fortalt historien og noen tilfeller av en annen fase av Adelinas mediumskap, hennes
kraften til å se former og scener i et glass vann.
Del VI. bringer bevis på handlingen til et annet skrivemedium, en slektning av familien, baronessen
Catharina de Vay. Den største delen av boken VII. fyller sidene 111 til 326, behandler i 23 kapitler av
helbredende mediumskap av Adelina, som vi må referere mer rikelig til nedenfor. Følg deretter delvis med
VIII. og sist, «noen minneverdige manifestasjoner av levende så vel som avdøde ånder», og en siste CV
av noen lærerike manifestasjoner av flere høyt humør, Swedenborg, Maria, Magdalina, Buddha
og Mary, mens boken avsluttes med en omfattende avhandling om kristendom og spiritualisme av
de tre ovennevnte åndelige lederne av mediet. Denne korte titten over innholdsfortegnelsen til
dette bemerkelsesverdige volumet på 407 sider, vil gi leseren en idé om den rike behandlingen av mediumistiske fakta
— av disse kan ingen tvile på — som vi er invitert til, og overlater til alle som nærmer seg det, hva og hvordan
mye av det liker de og er i stand til å assimilere selv. Vi vil nå prøve å gi en kortfattet
skisse av forfatterinnens åndelige filosofi. Hovedpoenget av dette gitt i introduksjonen, tilsynelatende
skrevet under kontroll av de åndelige lederne, handler om følgende: Det er Gud, den primitive
sinn, det opprinnelige og første livsprinsippet, Far og Skaper av alle. Fra ham, gjennom utstråling
«kom Messiasene», eller «Guds ånds fremste sønner», de andre livsprinsippene. Noen av disse falt
ved hovmodighet og ambisjoner, og derfor, gjennom motstand mot livsprinsippet, genererte embryoet
brennevin. Og når de falt i sin tur (hele prosessen med generering av ånder fortsetter som
medium sier, i en dobbel rotasjon eller en multiplisert spiral), inkorporeringer eller inkarnasjoner; mann i
kjøtt, ånd i sin kombinasjon med materie, dukket opp. «Alle menn er derfor helt fra fødselen inn
kjødet, falne ånder. Gjennom åndenes fall en dualisme, god og dårlig, lov og opposisjon,
ble skapt, men de er forent og forsonet ved Guds nåde.»
Ved siden av det opprinnelige livsprinsippet (den bevegelige årsaken, loven), må vi vurdere den andre, dens midler,
som manifesteres som det flytende, vegetabilske endedyret, vitale prinsippet, og for det tredje, manifestasjonene,
utseende, virkning av loven gjennom deres prinsipp, materie, alt synlig, håndgripelig, solid.
De "falne åndene" måtte bli mennesker på grunn av tettheten og tyngdekraften til deres nerveånd.
I samsvar med gravitasjonsloven. Det "vitale prinsippet" er det samme i de åndelige væskene,'' mo-
nads, gasser, mineraler, planter, dyr, mennesker. I sistnevnte hans "sjel", det "flytende bånd" mellom ånd og
kropp. Alle metamorfosene som foregår i livets nedadgående rotasjon, ledes av ånder,
som beveger hele universet. De opptrer overalt, i vann, ild, blomster, dyr, sjeler, så vel som
soler og planeter.
Reinkarnasjonsteorien til Kardec går i stor grad inn i mediets system, som spesielt
tydelig i rapporten om hennes åndelige magnetiske healership, som mer om nedenfor.

De mediumistiske kreftene til Adelina ble først lagt merke til og utviklet seg i 1865, da en magnetisk lege
fortalte henne at han så evnen til åndelig syn uttrykt av de frenologiske linjene i hodet hennes, og


rådet henne til å prøve magnetisk skrift. Som barn og jente har hun alltid vært veldig from, men aldri
la merke til noen spesiell følsomhet Som en hengiven katolikk avviste hun indignert det første forslaget.
posisjoner av magnetisatoren, som samtidig ikke har den minste kunnskapen om moderne "Spiritisme". Hun
snart ble imidlertid rådet til å prøve blyanten og ble dermed klar over at hun ble brukt uten
hennes vilje, som et automatverktøy for kommunikasjon av en rekke usynlige byråer, delvis kjent,
delvis ukjent for henne, og snart ble den magnetiske skriften en uunnværlig del av hennes dagligliv.
Rett etter dette oppdaget og utviklet mannen hennes "Odon" sitt mediumistiske fakultet for tegning,
som da ble mye praktisert, spesielt som vi blir fortalt under kontroll av Alexander de
Humboldt. Ånden til denne store vitenskapsmannen skrev at han akkurat nå var på planeten Mercurius, hvor
han gjorde store vitenskapelige studier, hvorav han ønsket å formidle noen til jorden gjennom dette
medium. Han tegnet så gjennom sistnevnte likheten til en katt, en hyene, en vakthund, en hare, en flygende
drage, slik de finnes på den planeten. Humboldt foretok etterpå en utforskertur til månen,
og skrev derfra. «Jeg lot som om, sammen med jordens lærde, at månen umulig kunne
være bebodd, men det er nå, siden jeg gjorde en utforskertur til henne, fått en annen overbevisning. Den che-
den miske atmosfæren til månen er helt forskjellig fra jordens. Den inneholder mye mer ni-
trogen-, karbon- og fosforgasser, derfor må alle levende organismer i den verden ha andre
mekanikk enn jordens kropper. Mennene (i månen) har åndedrettsorganene sine i en pe-
kuliar organisk mekanisme i hodet, som er veldig stort og ganske ute av proporsjon med deres små
kropp." Hvor nysgjerrig denne kunstneriske fasen av Vay-mediet kan fremstå, kan jeg ikke la være å nevne
her at eksemplarene som presenteres i boken, har en umiskjennelig likhet med lignende produksjoner.
sjoner av et tegnemedium innenfor min egen erfaring med hensyn til stilen og måten de utføres på.
skjæring.
En ny fase av Adelinas mediumskap ble utviklet i 1867 på fakultetet hennes for å se i et glass vann
flytende bilder, åndelige scener og representasjoner av personer eller hendelser, noen ganger langt tilbake
inn i historien til vår kloden, noen ganger hentet fra fjerntliggende verdener og noen ganger av en profetisk
karakter. En av hennes åndelige ledere, Maria, ga følgende forklaring om dette fakultetet til meg-
dium: "Adelina ser ofte de nåværende åndene, så mottar hun bildene av innbyggerne eller
regioner med fjerntliggende stjerner. Hun ser forbigåtte episoder av sitt eget liv ved deres avtrykk, som er i
endelige lag av atmosfæren. Fremtidsbildene ser hun i samsvar med beregningene
av åndene." Passasjens kursiv (min egen), vil neppe unnlate å imponere leseren med sin bemerkelsesverdige
sammenfall med teoriens endeopplevelser nedfelt i Dr. Dentons "Soul of things."
The Book of the Cures – del VII – inneholder som nevnt ovenfor, i 23 kapitler, fortellingen om noen av
de mest bemerkelsesverdige kurene, som fru de Vay hevder å ha utført ved hjelp av det hun av-
signaturer som "åndelig magnetisme", og gir samtidig en samling av de mest nysgjerrige kon-
versasjoner med en rekke onde ånder, som ifølge den medisinske teorien til baronessen eller henne
åndelige ledere, ser ut til å ligge i bunnen av alle fysiske så vel som mentale forstyrrelser (besettelse).
Denne teorien, basert på antagelsen om at de onde åndene for å ta en kropp i besittelse,
seg av de sykelige væskene til en person, som de finner glede i, kan muligens i løpet av
tiden viser seg å være riktig i forhold til slike nervøse plager som resulterer i forstyrrelse av funksjonene
av hjernen, men vil i det hele være - sikker på indignert avvisning av heltene innen medisinsk kunst,


da det ville redusere deres stolteste prestasjoner innen patologi og terapeutikk til demonologi. Synes at
av den forferdelige revolusjonen som ville bli resultatet hvis slike vitenskapelige lys som Dr. Hammond skulle bli
klar over å ikke praktisere annet enn eksorcisme.
Det opprinnelige trekk ved healingsprosessen til Adelina er at hennes handlefrihet ikke er det vi er vant til å kalle
menneskelig eller dyremagnetisme, som er en antatt flytende utstråling fra magnetisatoren eller mesmerizeren,
under viss forsettlig manipulasjon av det samme, men at magnetismen i hennes kurer er rent "åndelig",
bestående dels i hennes egen magnetiske resonnement med de besittende åndene, dels i påvirkning av
høyere ånder, m... av alle, imidlertid i kraft av bønn, tilbudt av mediet, ikke bare til fordel
av de syke personene, men også frelsen til den besattende ånden. Det fremgår av dette at
"åndelige magnetiske" kurer av fru de Vay er virkelig doble kurer, som lindrer kropper og sjeler inn og ut
av kjøttet samtidig. Hvor langt er Hom

eopatiske resepter som vi ofte finner inter-
sperret under helbredelsesprosessen av mediet, vanligvis gitt av Hahnemann selv, komme inn for
deres andel i disse kurene, er vi ikke i stand til å fastslå, men villige til å erkjenne at den ledende spi-
rits av "Adelina i introduksjonen," kommer med noen veldig fornuftige bemerkninger om fordelene ved Hahne-
mann system av likheter og infinitesimals. Når det gjelder den delen mediet selv tar i sitt «åndelige
magnetisk behandling, må vi konstatere at hennes manifestasjoner er helt automatiske, hendene hennes
blir ikke ledet av hennes vilje, men av direkte åndspåvirkning. Henviser igjen til hovedbyrået i
Adelinas kurer, bønnens kraft, vil vi spesielt anbefale studiet av boken hennes til Prof.
Tyndall, som en løsning på problemet han nylig har foreslått ved sin foreslåtte "bønnsprøve på sykehus."
For mange av de åndelig-magnetiske kurene læren om "Reinkarnasjon" (gjentatt utførelse av
ånder i menneskekropper) blir tvangsinnskrevet, og vi blir fortalt, som et plausibelt grunnlag for denne teorien,
at mange kroppsløse ånder, som følge av tettheten og vekten av deres nervevæsker, for en
lang kalk blir ikke klar over at de har forlatt menneskekroppen (dette faller igjen sammen med sv-
denborg), men blir stadig dratt ned til jordsfæren, og blir beholdt i dette, i tro
tiden for å være ennå i livet, og å utføre alle dets funksjoner. I forhold til dette, de "åndelige lederne" av
Adelina får henne til å skrive på side 260:
«Slike ånder, ved hjelp av nervene og de tette væskene rundt disse, lever i en halvmateriell tilstand
inntil en annen død har, gjennom åndelig forbedring, produsert en slags legemliggjøring, og
frigjorde dem fra denne tette nerveånden, og videre, "gjennom sin tykke peri-ånd," lever han gjennom
menn og blant dem i en halv materiell foreldelse og nytelse. Som det motsatte av dette yon kan vurdere
en somnambule, som i sin åndelige ekstase på samme måte kan leve åndelig med ånder, eller bevege seg
i et annet plan, og spise dens frukter og inhalere dens flagrante parfymer, mens hans ånd følgelig
av hans materielle tendens, forestiller seg fortsatt å leve som menneske. Alt dette gjøres gjennom den samme loven, den samme
rekkefølge, bare ved motsetninger.» Teologisk konsistens i denne forklaringen fortjener ikke å bli oversett.
For å gi leseren et mer nøyaktig inntrykk av innholdet i dette bemerkelsesverdige kapittelet
på "Cures" vil vi her sette inn en av de kortere av dem i bokstavelig oversettelse.
KAPITTEL III.
KURERING AV PARET L. FRA VOLDELIGE DRITER I MAGEN – (ÅRSAK SPIRIT EVA)
Ekteparet L., fattige gjestgivere i nabolaget til mediet, kom til henne og spurte henne
hjelpe mot konstante kramper i magen, som hadde forulempet dem i flere måneder. De
"Ledere" søkte på, skrev om dem til mediet som følger:


"Mavekrampene til dette paret har sin opprinnelse bare i åndelig-flytende påvirkninger. Magnetiser begge deler
dem, og påkalle ånden som følger navnet «Eva».
Mediet gjorde det, hvorpå kona falt i en velgjørende, naturlig søvn i flere timer, som
hun hadde lett lenge. Ektemannen hadde også en behagelig, velgjørende følelse under mag-
netting. Samme kveld, 8. april 1866, påkalte mediet ånden Eva, ... arm beveget vio-
og hun hadde en følelse av kvelning i halsen.
Eva – «Vet du at man ikke ustraffet skynder seg inn i andres anliggender? Kona, siden din
kjent magnetisering, går ganske dårlig - hun er elendig og ganske ferdig for. Hva trenger du å be
der i Jesu navn? Like god som deg er jeg også.
Mediet - "Jeg vil gjerne tro deg, at du er bedre enn meg. La oss nå be om gjenopprettelsen
av ekteparet L.».
Eva – «Det kan jeg veldig bra. Men ektemannen og kona stønner og stønner av smerte. De dør!"
(Ånden ønsket bare å skremme og ta motet fra mediet.)
Mediet — «Kjære Eva, vi stoler på Kristus, som vil hjelpe oss i dette tilfellet, og nå vil be for alle
menn og syke ånder."
Så fulgte en bønn og denne erklæringen fra "Lederne": "L.-paret plager ingenting mer; gå
der i morgen og magnetiser dem.» Mediet gjorde det, og fant paret bedre og lysere.
Den 10. april 1866 ba mediet ånden Eva om å ytre seg i navnet Gud.
Eva – «Ingenting i Guds navn! Jeg er allerede her! Jeg er så glad for at mann og kone har det elendig!
så ille, så ille! Ja, skynd deg dit etter middagen, så vil du se elendigheten. Til tross for deg og dine
ånder, jeg vil lede hånden din når du magnetiserer dem.»
Medium - "Guds rene ånder vil ikke forlate meg, og Kristus vil hjelpe meg å helbrede dem,
foren deg i bønn med oss, og tøyle lidenskapen din ...!"
Eva — «Nei, med så onde menn som du er, ber jeg ikke. Ingen høy ånd kan være med deg hvis du sier
at jeg er lidenskapelig. Jeg avskyr deg! Du er dessuten dum, for paret er veldig dårlige, og derfor
mister all tro på ditt

vårt hekseri!»
Mediet - "Dine ord plager meg ikke, for kraften i ren bønn til Gud er sterkere enn
alt!''
Eva – «Jeg er også mektig. Jeg kan skape kramper i magen. [Ånden er derfor bevisst
av hennes syke gjerninger.]”
"Lederne" - "Akk, vi vet at hvis du ville prøve å helbrede i stedet for å skade, ville du vært lykkeligere
og innholdsmann. Du er oppslukt av en lidenskap som heter sjalusi. Uansett hvor du ser et ektepar
glad og tilfreds, misunnelse, sjalusi tar tak i deg, og du streber etter å forstyrre dem og få dem til
syk av åndelig og flytende ond påvirkning. Men mens ekteparet L. bærer sine lidelser med stor tålmodighet,
det skal vise seg til deres frelse, men til din egen store skade. Erobre og kontroller deg selv, kjære
Eva! for ellers vil du aldri komme ut av den elendige, lidende, åndelige tilstanden du er i nå
innesperret."

Eva – Det er lett for deg å snakke.» («Lederne» til mediet — «Dere ser her blant åndene
de samme feilene som blant mennesker, fordi den åndelige individualiteten forblir, og kun omhyllingen
Endringer.")
Her kom mannen til mediet inn, som hadde besøkt de syke Lederne, og sa at de var begge
bedre, men at kona hadde strengfeber.
Eva (skriver voldsomt) — «Bedre? For en løgn! Kvinnen er farlig syk, og mannen en stor
ulykke vil ramme i dag!»
"Lederne" - "Vi er ikke redde; Gud er der og ser på. Vi stoler på og ber: 'Gud hjelpe L.
par! O! Herre, send dem helse!’ For ånden Eva ber vi likeledes: ‘Far, vær henne nådig!’»
Denne bønnen var knapt skrevet ned, da Eva skrev voldsomt: «Dere er esel! Om tre dager
begge L. er steindøde.»
"Lederne" - Hvis ja, bra for dem! De vil da helt forsvinne fra ditt blikk og innflytelse, som
ånden deres er god og from, og du kan ikke komme i nærheten av dem da.»
Eva - "Ja, men alle menneskene her vil da miste all tillit til kurene dine."
"Lederne" - "For oss forblir den rene samvittigheten, å ha gjort godt. Ikke vær så lidenskapelig,
Eva, og kontroller deg selv. Vi kjenner deg bedre enn deg selv, og det ser vi på dine innerste lus
evnen til å omvende seg, kimen til å gjøre godt. Vi vet at du er plaget med en rekke dårlig humør.
Prøv derfor å samle deg innvendig og å be."
Eva - "Jeg vil tenke på det, og foreløpig forbli med dette mediet."
Mediet — «Ja, bli hos oss, kjære Eva! og betrakt med meg Kristi lidelser, som
han tok på seg for de fattige syndere og streber etter å bli delaktig i hans nåde.»
Mediet fortsatte å magnetisere ekteparet L. flere ganger ennå, hvoretter de alltid følte mye
bedre.
Den 13. april 1866 skrev Eva spontant: «Fortsett å be ivrig før det er for sent. De
angst for at de virkelig begge skulle dø forfulgte meg. Herre, min Gud! Da ville jeg vært deres
morderinne! Denne angsten gir meg ingen hvile. Be mer og mer ivrig om at Gud må gjenopprette dem
svært raskt! Åh! Jeg er så redd for...! Angsten for livet til dette paret overvelder meg.»
"Lederne" - "Disse to vil bli kurert. Hvis du, min kjære Eva, vil trekke deg helt fra deres
nabolaget, ikke forstyrre den sekundære effekten av magnetismen, og overlate helbredelsen til oss.
Stol på oss!"
Eva lovet da å gjøre dette. Fra den dagen var ekteparet L. fullstendig friskmeldt, og er
ikke lider siden av kramper i magen.
Bønnene for Eva ble videreført. Helt etterpå uttrykte hun seg mer stille og angrende,
og uttrykte takknemlige ord til mediet og lederne. Alt dette ble gjort i hennes vante
grov måte, fordi denne ånden er svært lite utdannet. Hun har imidlertid nå etter instruks fra
jo bedre ånder, blitt ført på de godes vei.
De som er kjent med doktrinene til Oneida "perfeksjonistene" (Dr. Noyes) og deres syn på
åndelig opprinnelse til alle sykdommer (unntatt tilfeldige lesjoner) og deres bruk av undersøkelser i det åndelige

tilstanden til de syke, og bønn for dem, vil bli rammet av den perfekte harmoni av ideer,
stammer fra de mest forskjellige og fjerne kilder.
Et annet trekk ved Adelinas omgang med åndeverdenen, som for meg virket original, er det
ikke bare åndene til avdøde mennesker vender tilbake til jorden gjennom menneskelige, levende medier, men det til og med
slike ånder kan ta disse i besittelse og manifestere seg ved deres hjelp, som aldri før ble legemliggjort
(inkarnert) i enhver materiell form. Men selv denne teorien har allerede funnet sin bekreftende analogi
vårt land, som det fremgår av den interessante rapporten om Manifestations in Minneapolis, publisert i
nr. 19 i denne JOURNALEN. "En materialisert ånd som vises i refleksjonene av et speil," svarer her
et mentalt spørsmål stilt til ham, som følger:
"Jeg okkuperte aldri en egen menneskelig form bortsett fra, som nå, når jeg har materialisert en. Hele
universet er fylt med intelligenser. Mange av dem har vært menn og kvinner som har levd i menneskelige


n kropper
før de slitt dem ut eller ble løslatt ved en ulykke arresterte dyrelivet av kroppen. Der
er andre intelligenser like i alle henseender, bortsett fra opplevelsen av en fengsling i et dyr
ramme. Jeg ble skapt - ikke født."
Rapporten fortsetter så: «I mellomtiden hadde ansiktet forsvunnet fra speilet, og stemmen,
hvis fortsettelse ikke var brutt, kom nå ut fra mediets lepper. Det stod at det
hadde et navn som det var kjent for andre ånder - 'Aider', som betyr hjelper - og som ikke var legemliggjort
sjeler og kroppsløse sjeler inntok lignende stillinger og utførte lignende arbeid.»
Hvem bør ikke bli slått med analogien mellom disse kommunikasjonene som kommer gjennom et barn
på fjorten år, i den vestlige delen av dette kontinentet, og den spirituelle filosofien til en annen
høyt begavet medium, forhåndshevdet fra en obskur fjellstein i Steiermarks-alpene på øst-
ern halvkule! Sett til side alle spekulasjoner om sannheten og verdien av slik kommunikasjon, bare
faktum om deres eksistens og deres harmoniske tilpasning til hverandre som leddene til en godt laget kjede,
burde handle noen av de "kloke menneskene" til å tro at det kan være ting mellom himmel og jord,
som deres "filosofi" ikke har drømt om ennå. Drømmere er de. Kanskje slike fakta som boken vi
måtte vurdere her, vil gradvis rute dem fra dvalen.
Men jeg må avslutte mine bemerkninger, som bare var ment for å varsle om et bemerkelsesverdig bidrag-
litteraturen om spiritualisme, har ufrivillig vokst over rommet selv om en forseggjort gjennomgang.
Jeg vil bare legge til at ingen avansert spiritualist vil legge til side "studiene" til Adelina de Vay, uten
innrømmer at uansett hva han måtte mene om de ganske grove detaljene, har han lært av det, og
at den inneholder verdifulle bidrag til å perfeksjonere vår kunnskap om det mystiske, in-
synlig verden rundt vår synlige. Til de kloke, som alltid er klare til å avsi dom-
ment på slike produksjoner med det korte, foraktelige ordet «tull», vil vi foreslå at,
som menneskehetens erfaring har vist seg om og om igjen, hva veiledet av "profanum vulgus"
av «eksakt vitenskap» eller ortodokse dogmer, blir i dag fordømt som «tull», kan i morgen bli gjenvunnet.
ansett som den "høyeste visdom".

C.W. Röhner,
EVIG LIV.

Som leserne av Harbinger of Light er bare svært sjelden forsynt med beretninger om fremdriften til
åndsvitenskap og litteratur på kontinentet, spesielt i Tyskland og Frankrike, engelsk og ame-
rikansk spiritualisme som tilbyr en lettere og mindre vanskelig tilgang som følge av den åpenbare identiteten til
idiomene som brukes i de landene, håper jeg ikke det er nødvendig for meg å be om unnskyldning nå, og
deretter bringe under varsel om dine abonnenter slike eksemplarer av fransk og tysk spiritualistisk
litteratur som jeg anser som verdig bevaring og forplantning gjennom vårt eneste auroral
varsler om en ny æra i Australia. Jeg skal derfor, med din tillatelse, oversette for denne månedens
utgave, en svært lærerik kommunikasjon valgt fra det siste kapittelet av Adelma von Vays feirede
arbeid, med tittelen «Studien über die Geisterwelt», studier om åndenes verden. De som er kjent med
kontinental spiritisme vil vite, uten at jeg nevner det faktum, at Adelma von Vay er en disippel av
avdøde Allan Kardec, og følgelig en tilhenger av reinkarnasjonsteorien, som til nå,
har møtt så liten gunst både i England og i Amerika. Som ekte spiritisme er den siste "ismen" i
verden som vil egne seg til en sta og urokkelig dogmatisme, anser jeg det som unødvendig å gjøre
mer enn bare å nevne det faktum at artikkelen nedenfor er litt preget av en tro tilsynelatende under-
statiert av fakta, hvorav et stort antall er tilført i den aktuelle boken, at under visse
omstendigheter forblir menneskenes ånder, etter deres fysiske død, på denne jorden og manifesterer seg
seg selv som sådan, og ofte bare venter på en mulighet til å bli gjenfødt på nytt med det formål
progressiv rensing og utvikling. Jeg skal nå, uten ytterligere innledende bemerkninger, gå videre
til min oppgave.
«Selve tanken på et evig liv er for mange sinn uforståelig, uforklarlig, nei, høyst uforståelig
smakfullt og helt motbydelig. Svært mange rekylerer med en usømmelig grøss fra denne opphøyde tanken;
det er virkelig smertefullt for dem å tro at dette jordiske livet ditt ikke er finalen på menneskets lodd, og
at mennesket er tvunget til å leve for alltid. Ved å legge til denne tanken at en annen av fornyede inkarnasjoner,
eller inkorporeringer, i denne og andre verdener av universet ser ikke ut til å redusere vanskelighetene med
vitenskapelig (?) skeptiker når det gjelder å forstå menneskesjelens udødelige natur. Tvert imot, til
bekreftet materialist tanken på en perfekt og absolutt død (en logisk umulighet) av ånden
av mennesket, det vil si av total utryddelse og





utslettelse, gir snarere en viss trøst,
for da opphører alt ansvar for gode og dårlige handlinger, det er verken belønning eller straff,
det er ikke flere bekymringer og problemer, kort sagt, alt er over og avsluttet. På bunnen av dette brennende begjæret
å slukke ideen om en fremtidig eksistens av alle fremtidige ansvar, smerter, gleder, bekymringer og sorger.
rader, ligger en slags selvmotsigende egoisme; i sin kamp med denne ideen ofrer den blinde materialisten
villig og gledelig all lykke ved åndelig liv og vesen, som han bare er altfor glad for å akseptere som en
fabel oppfunnet for å tilfredsstille de forfengelige og dumme trangene til svake hjerner etter udødelighet. Men, hvordan kunne
er ting annerledes? Hvordan kan jordens innbyggere tenke annerledes? Er ikke mennene i dette

jorden alle falne ånder? (?) Er det ikke mulig, nei, selv positivt kjent, at mange materialister har det
i fremre eksistenser begått feil og forbrytelser som gjør tanken på et uendelig liv til en
uutholdelig byrde for dem? Er ikke dette en tilstrekkelig grunn for materialisten, selv om det kanskje er uforsvarlig
bevisst så for seg selv, for å kvele minnet og erindringen om et tidligere liv under en solid og sta
fornektelse av muligheten for en fremtidig eksistens? Ser på livet ditt på jorden som det eneste mulige livet
du har, det blir ganske naturlig for deg å avsky ideen om et evig liv på en slik planet som din,
og under forhold som menneskets sinn har liten eller ingen kontroll over. Men på den annen side, hvis
opplyst av en raffinert intuisjon og en dypere slags fornuft, lindrer du i transformasjonene av
ånden hvis du holder fast ved ideen om evig liv, fremgang og ufravikelig forbedring, vil du
lær å elske og sette pris på din nåværende inkarnasjon, var det aldri så vanskelig og trist, så ville du det
plant foten triumferende på dette terrestriske trinnet på den himmelske stigen som fører gjennom tett
skyer til en bolig av lys mer sublimt og eterisk. Tenk på, menneske, at du er en ånd, som
ville ikke bo på denne jorden hvis han ikke hadde et oppdrag å utføre her. Prøv derfor å oppfylle dette oppdraget;
ha tålmodighet, bruk tiden din godt og reflekter over at dette jordiske livet er for deg bare et sekund inn
evigheten; la det være et godt ansatt nyttig sekund; for bare da vil det være deg et skritt på stigen
av universet mot Gud, hvis det mislykkes, vil det være en hindring for din fremgang, og et rent tap
av tid. Evige lover, la meg forsikre deg, hersker over dere alle, og det er ikke noe som heter tilfeldigheter.
Dette ordet, denne ideen, er rent menneskelig, et uttrykk for mental svakhet og helt ukjent i
åndenes sfære. (?) Dette ordet er også det mest uvitenskapelige begrepet i babel-dialekten materialistisk
filosofer, som mens de plaster opp de stygge sprekkene og hullene i lappeteppet til deres falske så-
kalt mentalvitenskap med materiekraft og tilfeldighet, tror de har forklart alt. Tro meg
det er ingen sjanse, for alt er underordnet loven. Det hender imidlertid ofte at en lov motvirkes
av en motsatt lov, og er som følge av dette tvunget til å fullføre sin ende i en rundkjøring
måte, ikke ulikt prosessen med stedfortredende sirkulasjon, når en større blodåre blir stoppet
opp, og blodforløpet må fullføres av kollaterale vener eller arterier. Aldri si, for
eksempel: ‘Jeg fant det ut ved en tilfeldighet eller et uhell.’ Nei, ikke ved en tilfeldighet gjorde du oppdagelsen, men ved
de feilfrie lovene i livet ditt, som er din virkelige skytsånd. Det er av største betydning at
den mentale horisonten til jordens innbyggere utvides, ikke bare med hensyn til deres liv videre
jorden, men også med hensyn til livet som kommer. Kjærligheten til livet er nesten i alle av dere; noen har
en øm hengivenhet for det materielle livet, noen er mer tilbøyelige til et åndelig liv, vær derfor ikke redde,
at evigheten ikke varer for lenge for deg. Tapet av liv gjør hvert øyeblikk av sin kurs kort, og takknemlig
og prise din Skaper, vil du endelig gå inn i åndens sanne og rene liv i sfærene,
hvorfra du har frihet til å kartlegge hele universet, så liten del av det er nå
tilgjengelig for dine begrensede synsorganer. Evig liv! For en stor tanke! En tanke som bare kan
bli fullt ut forstått og realisert av en ren ånd; for, for skrøpelig og svak er den flyktige strukturen til
tenkeapparatet ditt, hjernen, for å komprimere det med glede og uten mental vridning og smerte.
Merk dette, men vi fordømmer ikke materialisten som stiler seg selv som en dyp tenker, og benekter
alt vi påstår, for vi vet godt at han ikke er i stand til å tenke og handle annerledes; han må begynne
lær først, for sinnsstyrken samles bare gradvis, og ikke i plutselige hopp. Og det kan det
Vær ikke i tvil om at det krever en enorm sinnsstyrke å unnfange dette store evige livet, og dette
styrke mangler hos skeptikeren som


ho benekter det."
Her slutter denne kommunikasjonen.

I min neste vil jeg, med din godkjenning, gi deg en oversettelse fra samme kapittel, med tittelen «Tanker
om krig», som ble mottatt inspirerende av det berømte mediet, Adelma von Vay, og
som er svært interessante på grunn av den profetiske ånd som gjennomsyrer dem; for dating tilbake
så langt som til august 1870, inneholder de flere fakta, hvis betydning og betydning først i det siste har vært
komme til uttrykk og forståelig for den nære observatøren og studenten av fenomenene sosiale og politiske
liv.
Chiltern, 19. oktober 1875.

James Burns.
TYSK ARBEID MED SPIRITUALISME.

Hovedverkene om spiritualisme som eksisterer i Tyskland er oversatt fra fransk eller engelsk.
engelske språk. Psychische Studien, månedsbladet som har vært utgitt i flere år
i Leipzig, er nesten utelukkende sammensatt av oversettelser fra samtidige her i landet. Opprinnelsen-
siste bidrag er for det meste essays eller kritikk - alt på det intellektuelle planet. Inspirasjonen-
sjonelle eller mediumistiske elementer av spiritualisme synes knapt å eksistere under bismarckisk styre. Vi hører
uten fenomener, tegning eller transemedier. Dataene til tyske spiritualister er dermed for det meste
del, avledet fra utenlandske kilder, og senterkilden i Leipzig-tidsskriftet, har vært Mr. Aksa-
kof, fra St. Petersburg, selv utlending. Native German Spiritualism er en sjelden produksjon.
Går man lenger sør enn Williams imperium, er det tydeligvis en mer mediumistisk sfære. I
Wien dukket opp et månedlig skrift for noen år siden som var fylt med åndelig kommunikasjon, og mulig-
de var nok ikke mye æren for bevegelsens intellektuelle påstander. Det mest bemerkelsesverdige beviset
mediumskap i Sør-Tyskland, eller Joseph Empire, som har nådd oss, er de
verk av baronesse Adelina von Vay. Fra personlige erfaringer, som frøken Lottie Fowler formidler
til oss etter hennes besøk hos den damen, er det tydelig at familien er svært mediumistisk og at
lokalitet har vært åsted for åndelige fenomener i mange generasjoner.
Det er ikke vår intensjon å skrive en beretning om Barones von Vays mediumskap; vi er heller ikke i en
posisjon til å yte rettferdighet til tysk spiritualisme. Vi skriver som utlending, og muligens er kunnskapen vår det
defekt; men hvis den trenger å bli supplert, håper vi noen av våre lesere vil gjøre det. Vi kan bare
si at hvis det er mye av det åndelige elementet i landet vi skriver om, har det ikke vært i stand til det
imponere oss veldig dypt.
I vårt bind for 1874 publiserte vi (side 86) en kort melding om "Geist, Kraft, Stoff" (Spirit, Force,
Matter), et verk av baronessen, utgitt i 1870. Det henvises til i anmeldelsen som følger denne
introduksjonen, men for en veldig klar fremstilling av det, henvises leseren til merknaden om den ovenfor
ute. I 1874 publiserte Madame von Vay et annet verk, mye større, som strekker seg til over 400 sider,
med tittelen “Studien über die Geisterwelt” (Studien über die Geisterwelt, von Adelina Freiin von Vay, ge-
båret Gräfin von Wurmbrand. Pris 4s. Til kjøperne av Human Nature for denne måneden 2s., Post-
gratis 2s. 6d.) hvorav en venn har gitt oss sammendraget som er vedlagt. Forfatteren
var god nok til å sende oss en betydelig pakke som gave til Åndelig Institusjon, for hvilken
vennlighet hun har vår oppriktige takk. Vårt hovedønske nå er å distribuere disse gode volumene. Få
Forholdsvis av spiritualister leser tysk, slik at etterspørselen etter dem nødvendigvis er begrenset. De
studiet av språket er imidlertid sterkt økende i moderne skoler, og i løpet av få år
de yngre grenene til mange av våre familier vil kunne benytte seg av innholdet i verkene

på det tyske språket. Det er ingen tvil, ikke få av våre lesere, som, selv om de ikke er dyktige i det hele tatt
i språket, vil gjerne ha et verk om spiritualisme på tysk å plassere i samlingen deres
bøker, eller å presentere til en tysk venn. For å oppnå dette ønskelige målet introduserer vi arbeidet til våre
ders. Den er kjekkest reist, og i tillegg til andre illustrasjoner er den prefikset med en sjarmerende
portrett av damen hvis hånd det ble skrevet.


Mange lesere av britisk åndelig litteratur har funnet glede og instruksjon ved å lese «Ha-
fed," som faktisk er et interessant verk, men de som kanskje har lest "Studies of the Spirit-World,"
av baronesse von Vay, vil utvilsomt si at dette er enda en mer bemerkelsesverdig bok enn for-
mer, som å dykke dypere inn i mysteriet med åndelig kunnskap og forskning.

Den første delen av boken er i hovedsak metafysisk, der det refereres til et tidligere verk av
samme forfatter, og som har blitt mye lest i Tyskland og Østerrike, med tittelen «Spirit, Force, and
stoff." Forfatteren, som er et av de mest vidunderlige medier på kontinentet, forakter alle li-
severdighet, og representerer bare seg selv som tjeneren


av hennes guider. I året 1865 ble dr. G—, en
mesmerist, overrasket henne ved å si at han så åndelige gaver frenologisk avgrenset på forsiden hennes.
hodet, og rådet henne til å prøve magnetisk skrift som et middel for å styrke hennes ganske delikate helse. Ikke
hun visste noe om spiritualisme, og så på legens ord som en spøk, inntil en tid
etterpå led hun av spasmer, da hun leende fridde til mannen sin om å prøve magnetisk
skriving som en kur. Ikke før sagt enn gjort, og til deres store overraskelse ble hånden hennes beveget for å skrive
en kort melding om familiesaker, avsluttet med ordene «Napoleons fall, 1870».
Etter dette første vellykkede forsøket ble medimiuistisk skriving ofte brukt, og i løpet av
gang det ble oppdaget at mannen hennes, baronen von Vay, var et tegnemedium. Seks av tegningene hans
er gjengitt i bindet foran oss: en som representerer en uutviklet kvinnelig ånd, ikke en ting
av skjønnhet å se; to andre representerer dyr fra planeten Merkur, tegnet av ånden "Alex-
ander von Humboldt», veldig nysgjerrige skapninger med tre øyne. En tegning er gitt av en ren
ånd som reiser i universet, omgitt av hans væsker eller emanasjoner, som har utseendet
av en slags vinger. Foruten disse er det gitt en liste over et stort antall andre tegninger.
Boken inneholder budskap om en rekke emner, av ånder fra gamle så vel som av mer moderne
ganger, for eksempel "Buddha", (som ble, som vi blir fortalt, reinkarnert i personen av apostelen Peter),
«Maria», Jesu mor, og «St. Lawrence," som signerer seg "Laurentius", "Døperen Johannes,"
«Mesmer», «Humboldt» og «Hahnemann». Sistnevnte uttrykker seg sterkt om vegetarisme.
Vi vil sitere hans egne ord: -
«Jeg, Hahnemann, finner at helbredelsessystemet som er introdusert av meg, fortsatt er uutviklet og ennå ikke forstått;
det kan bli kraftig reformert. Ved kroniske så vel som akutte sykdommer bør det alltid være ledsaget av
et vegetarisk kosthold. Dessuten er det å spise kjøtt og drepe dyr så unaturlig og fullstendig an-
tagonistisk for ånden, at blant de mer avanserte og edlere nasjonene på jorden denne praksisen
må opphøre. Hvis du bare kunne finne én familie i Europa som aldri drepte et dyr og spiste dets kjøtt,
du ville se hvilke fine menn - hvilke vakre kvinner de ville være. Sykdommen er ikke begrenset til mennesker
vesener alene; det er også syke ånder, så tette, så uutviklede at deres tilstedeværelse forurenser

atmosfæren, og produserer sykdommer og epidemier blant menn. Det sies da generelt at der
er noe i luften. Selvfølgelig er det det. O menn, ha medlidenhet med disse stakkars åndene; helbrede dem ved å praktisere
yer, ved sympati og magnetisme.»
Budskapet til "Mary" er fullt av ømhet og følelse. Hun er bedrøvet over å bli kalt «Guds mor».
Han, den Evige, uten begynnelse og uten slutt, kan ikke ha hatt en mor. Hun var bare
den jordiske mor til ham som han sendte. Vi vil gjengi hennes egne ord: -
"Selv nå er jeg med Ham, den mest herlige, den mest opphøyde av alle skapte ånder. Mange ringer
meg. Hvor glad jeg ville hjelpe alle lidende. Men deres rop burde være til Gud, for hva er jeg, stakkars ånd,
uten ham! Jeg ville villig gi til de undertrykte og fattige på denne jorden alle skattene og rikdommene
som ligger lagret i mitt navn på stedene som pilegrimer drar til. Hvor vondt det er for meg å se
perversitet av menn. Mens mange tusen dør av sult og kulde, ligger disse døde skattene lagret
opp i mitt navn. Å nei, jeg vil ikke ha dem. Jeg gir dem alle til dere, som er fattige og lidende - til
du som er sulten, så de kan bli levende skatter i dine bønner og takksigelser.»
«Døperen Johannes» forklarer i en lang melding at Marias ulastelige unnfangelse av Jesus er
ikke tas som et mirakel eller som en begivenhet i strid med naturloven, men at det ble utført i lydighet
til den høyeste lov, ved flytende åndelig tilstrømning og assimilering, og at denne måten hans fødsel gjorde
hans påfølgende oppstandelse og himmelfart mulig, og at denne semi-fluidiske kroppen alene kunne reise seg
igjen og stige opp forvandlet til himmelen. Han forklarer videre foreningen av de tre åndene, «Maria»
«St. Lawrence», som led martyrdøden i Roma under keiser Valerianus i år 258, men
som senere ble re-inkarnert er Franciscus Xaverius, som introduserte kristendommen i India,
hvor han døde; og «Buddha», som, som vi allerede har nevnt, ble apostelen Peter. Disse
tre ble mediets veiledere.

I kapittel V. finner vi beskrivelsen av en ny fase av mediumskap som manifesterte seg i
år 1867 i form av klarsyn ved å se inn i et glass vann. Veldig interessante skisser er
gitt av denne typen opplevelse som er kjent for mange spiritualister.
I kapittel VI. vi har noen erfaringer med mediumskapet til den eldste grevinne von Vay, som den
svigermor til forfatteren.
Resten av volumet er den større portien

på, kalles The Book of Cures. Av disse finnes det
så mange at de er for mange til å detaljere; det ser ut til å være, ut fra denne delen av boken, den
mediets og ektemannens viktigste arbeid og misjon for å kurere alle slags lidelser og sykdommer. I
dette ser de ut til å ha vært vellykket i alle tilfeller bortsett fra ett, som i sin natur - idioti -
var uhelbredelig. De fleste av de beskrevne plagene var forårsaket av perispritale påvirkninger av lav og u-
veloped brennevin; og som legene aldri drømte om eller innrømmet årsaker til sykdom fra
dette kvartalet følger det at alle deres rettsmidler ikke bare var ubrukelige, men noen ganger til og med skadelige. De
enkel metode for å kurere de uheldige lider av denne klassen som ble adoptert av baronesse von Vay var,
at hun ved sine bønner og sympati, hjulpet av de trofaste guidene, omvendte de besatt åndene,
viser dem veien til liv og lykke og til å stige høyere i tilværelsens skala, deretter
deres ofre ble snart friske igjen.
Før vi tar permisjon fra denne interessante boken, må vi ikke unnlate å gi forfatterens mening om en im-
viktig emne, nemlig at i mange tilfeller når personer tilsynelatende er døde, kan ånden hjelpe
milt til kroppen ved riktig magnetisk behandling; for å si det mildt, ideen virker original. En åre

av re-inkarnasjonsteorien går gjennom hele boken, og i mer enn ett tilfelle er vi re-
opptatt av fru Tappans stil. Det er å håpe at boken, som er skrevet på tysk, men trykt
på engelsk, kan snart finne en dyktig oversetter til fordel for det engelsktalende publikum.

VISIONEN I WASSERGLASE.
Spiritualisten, 23. januar 1880, s. 46.

Mine åndelige guider informerte meg om at jeg hadde åndelig syn uten å falle i en somnambulisk tilstand
– Dette var klarsyn. De sa at visjoner ville vises på følgende måte: -
Jeg må ta et glass fylt med klart vann, og stirre stødig inn i det, og de ville vise meg flytende
bilder eller fantomutstillinger der.
Ved den første rettsaken så jeg snart noen gjenstander i vannet: disse lignet små bobler og flytende
skyer. Ved og ved en jernbane, en hund, ble det utviklet figurer av menn og kvinner. Dette var begynnelsen;
da ble vannet forstyrret, og bildene gled av ved kanten av glasset. Jeg kan bare se i
kveld når lyset er svakt, aldri om dagen, og må føle en sterk tilbøyelighet til synene. jeg er
alltid i min normale tilstand, dvs. e. er fullt bevisst hva jeg ser og hører. Andres ønske eller vilje
at jeg skulle se et bestemt bilde har ingen innflytelse på meg.
Jeg opplever alltid med disse fremstillingene deres gleder eller smerter, deres motløshet eller munterhet,
deres glede eller misnøye, deres forhold med renhet, uutvikling eller vanære. Nå noen høye
og edel ånd transporterer meg med ekstatisk glede; nå tar en fornedret ånd meg i besittelse og fyller meg
med elendighet. Jeg ser igjen og ser en syk person hvis lidelser for tiden er gjort til mine
egen. Skulle kveldene mine fylles med tårer, er jeg tvunget til å se igjen, når et bilde blir vist meg
som får meg til å le. Ofte utfolder bildene seg etter hverandre, mange gjenstår en kort stund,
hver er separat og distinkt; andre forsvinner igjen umiddelbart. Disse synene vises ofte mye
større enn størrelsen på glasset tillater. Disse utstillingene minner mest om fotografier, noen ganger
variert og vakkert farget, andre består av lys og skyer.
Når jeg ser inn i Wasserglase, dikterer jeg alt jeg ser til mannen min, baron Eugen Von Vay, som
tar notater; og etterpå mottar jeg forklaringen i automatisk skrift fra mine åndelige guider.
9. november 1869. — Jeg ser professor W. L.: han har en svart flekk i pannen. (Forklaring i skrift-
ting.) Professor W. L. vil snart lide i hodet og vil komme og konsultere deg. (Oppfyllelse.) Pro-
fessor W. L., som på tidspunktet for min visjon var i utmerket helse, begynte kort tid etter å lide
voldsomt i hodet. Han konsulterte legene, og hvis han ikke fikk lindring, kom han til å helbrede meg
mediumskap.
23. november 1869. — Jeg ser Fanny B. kledd helt i svart; og nå ser jeg min bror E. skrive.
(Oppfyllelse.) I 1870 døde Fanny B.: min bror E. skrev til meg samme dag.
21. november 1869. — Advokat C. er her. Han ser ganske svart ut: en ond liten nisse kveler ham.
(Forklaring.) Advokat C. lider av virkningene av en ond besettelse som kan forårsake svimmelhet,
døvhet og til og med blindhet: også moralsk sett kan denne ånden gjøre ham alvorlig skade. (Oppfyllelse.) Noen

uker etter dette kom nyheten om at advokat C. led intenst, og at saken hans var en re-
påfallende særegne, hovedsymptomene er kramper i nakken og døvhet.
21. november 1869. — Jeg ser en trekant, i hvert hjørne av hvilken det står en pen ung pike. (Eks-
planasjon.) Dette betyr at din søster R. snart vil bli velsignet med en tredje datter. (Oppfyllelse.)
På den tiden min søster


r hadde to små jenter og var engstelig for en sønn; imidlertid ifølge
profeti, presenterte en annen datter seg kort tid.
3. januar 1870. — Jeg ser X. Hun er innhyllet i en pelsmantel; smiler hun oppgitt. Frau R. er her
gråtende. (Dette var en dame som jeg bare hadde sett én gang, og som jeg bare hadde et tilfeldig bekjentskap med.)
Jeg ser meg selv i en reisekjole som skal møte moren min. (Forklaring.) X. er resignert: datteren hennes
L. dør i år. Mannen til Frau R. er syk. Yon skal på besøk til moren din. (Oppfyllelse.)
Det året døde datteren til grevinne X.: også mannen til Frau R. I den følgende desember
omstendighetene gjorde at jeg måtte besøke min mor.

KRAFTEN TIL EXORCISME,
Spiritualisten, 23. januar 1880, s. 104-106.

En dag besøkte mannen min og jeg noen venner hvis datter var veldig syk. Moren
var i stor nød, da legene uttalte at det var epilepsi som hennes lille led av.
Selv om moren verken trodde på eller godkjente åndelig fellesskap, var hun likevel klar og
ivrige etter å søke eventuell lindring. Vi ba umiddelbart om råd og hjelp fra vår ånd-
foresatte, og svaret, skriftlig gjennom min hånd, kom som følger:
"Barnet er offer for en ondartet ånd: hvis denne påvirkningen fjernes, vil helsen hennes bli gjenopprettet.
Hun er av en svært sensitiv natur, besatt av et følsomt og duktilt nervesystem, følgelig
nærheten til denne ånden er plagsom og skadelig for henne. Bare ved hjelp av eksorsisme eller
konvertering av denne påvirkningen vil barnet komme seg. Tegn ånden hit slik at han kan forlate barnet
og snakk med deg: vi vil la ham ta vår plass. Som denne ånden, en Raimund, fortsatt er bundet til
jorden, han vil lytte til de dødeliges ord og forstå dem bedre enn noen av våre.»
Vi ba da ånden, Raimund, om å forlate lille M. aud for å komme i kontakt med oss.
Blyanten som jeg holdt ble flyttet frem og tilbake, og etter at hånden min gjentatte ganger hadde krysset papiret,
følgende ord ble skrevet med store bokstaver.
"Jeg er her. Jeg er fortsatt i live."
Spørsmål. Hvorfor er du sammen med M.? Er du ikke klar over at din innflytelse er skadelig for henne?
Raimund. Jeg vil ha en kropp. Jeg kan ikke plage noen: Jeg kan ikke skade barnet. Hun vil ikke gjøre min vilje og det
irriterer meg.
Spørsmål. Kom, be med oss.
Raimund. Hva mener du? Jeg kan ikke be. Vet du ikke at jeg er en morder? Alt er mørkt:
når jeg plager henne, lindrer det meg. Jeg har vært død lenge og er gjennomsyret av misgjerning. jeg kommer til
du som personifiseringen av alt som er ondskapsfullt og degradert; er du ikke redd?
Plutselig endret blyantens bevegelse, jeg følte meg mye mer sammensatt, og barnets ånd
selv tok opp tråden.
Klokken var omtrent ti om kvelden, og barnet sov.
M. Jeg ønsker å snakke med Raimund. Raimund, jeg vil tilgi all lidelsen du har påført meg, hvis bare
du vil opphøre, og vil spare mine kjære foreldre for ytterligere angst og sorg.
Raimund. Nei.
M. Hvorfor ikke? Har du ikke plaget meg nok?

Raimund. Jeg mener å bli hos deg.
M. Det må ikke være det. Gud er min frelse: si dette etter meg.
Raimund. Det er ingen frelse for meg.
M. Å! Raimund, du såret meg: kan du ikke be?
Raimund. Jeg kan forbanne.
M. Adelma, hjelp meg. Jeg ville frigjort meg fra denne ånden, men jeg er lenket til ham: eller hjelpe meg inn
hans omvendelse. Gud vil gi oss makt.
Raimund skrev da:
"Jeg har allerede sagt at jeg søker en kropp på jorden: jeg må ha en."
Jeg svarte: Du må prøve å bli bedre, og be ofte om Guds nåde og tilgivelse.
Raimund. Det kommer jeg aldri til å gjøre. Djevelen vil hjelpe meg.
Min åndeleder tok deretter kontroll og skrev som følger:
"O Gud, Faderen, Skaperen, alles Herre, begynnelsen og slutten, hør vårt svake rop. Vi
be om medfølelse for denne stakkars villede ånden. I samsvar med løftet til Din kjære Sønn,
send ut en lysstråle for å veilede denne elendige skapningen, og gi ham omvendelse og utfrielse.
Gi akt på hans ydmyke bønn, 0 Gud, for du er hans Far og vår egen. Amen."
Skrivingen opphørte: etter en kort pause ble den gjenopptatt.
Raimund. Jeg føler meg fortumlet: likevel var den bønnen god. Hvis du lover å la meg snakke ofte med
du vil jeg ikke lenger plage barnet, M.; hvis ikke, vil jeg fortsette og gjøre henne enda mer skade. Ah! Jeg
kan ikke være bra. Herregud, jeg er uoppløselig.»
Etter en kort pause skrev den samme ånden:
"Gud tilgi meg. Ja, jeg er bestemt: Jeg vil trekke tilbake min innflytelse over M. hvis du vil be for meg
hver dag."
Min spirit-guide la deretter inn:
«Hans omvendelse er oppriktig. Jeg ønsker at du skal arbeide følgende bønn i silke og henge den rundt M.s hals.
Det vil minne Raimund om løftet hans hver gang han nærmer seg henne.
«Vi er avhengige av deg, Gud. Tenk ikke på Raimunds overtredelser; forbarm deg over ham og
hjelp ham til å gjøre det godt igjen, da vil dette stakkars barnet bli løslatt og helbredet. Amen."
"Når det er sannsynlig at et angrep kommer, fortell moren

å gjøre ti hypnotiserende pasninger over barnet.»
Dette skjedde den 27. august 1805. Dagen etter mottok vi et brev fra moren til
barnet, der hun sa:
"Gud velsigne deg for din interesse og sympati for min lille. Hun har ikke hatt flere angrep: den
nattlige paroksysmer har avtatt, og hun har vært mer munter. Jeg stoler på deg, min snille venn, og
ha tro på Guds godhet. Men hva skal jeg gjøre hvis angrepene kommer igjen?»
Min spirit-guide ga deretter en homøopatisk resept for barnet, med et supplement til effekten
at moren ikke skulle tilkalle flere leger, da de ikke kunne gjøre noe nytte, og kunne forverre seg

saken. Det var ingen organisk sykdom, men en ekstremt skadelig påvirkning som virket på de nervøse
organisme. Så snart dette skulle fjernes ville barnet bli frisk igjen.
Raimund skrev da:
"M. bærer amuletten: Jeg gjentar ofte bønnen og finner ut at det gjør meg godt. Dette samleiet med deg er
en stor velsignelse for meg. Jeg ønsker at M. kommer så jeg kan be henne om tilgivelse.»
For øyeblikket kunngjorde barnets ånd seg og skrev:
«Ja, kjære bror, jeg tilgir, og jeg er glad for å vite at du ønsker å bli bedre. Vil du be med
meg?
«O Gud, hjelp oss, stakkars sørgende ånder. Tilgi oss våre overtredelser, gi oss tro og sett oss i stand til det
overvinne fristelsen. Hør oss og hjelp oss, vi ber deg. Amen."
Raimund. Jeg har hørt, og vil selv be om styrke for å holde mitt løfte. Jeg er svak og
feiler fortsatt! Å gud.
Kort tid etter mottok vi et nytt brev fra barnets mor, hvor det sto:
«Jeg har gitt medisinen i henhold til instruksjonene dine. M. har hatt to angrep i det siste som forårsaket
hennes intense smerte og rastløshet. Hun fortsatte med å komme seg ut av sengen og rope «Gå bort, gå bort».
Hun har også slitt med store smerter i den ene foten. Hva mer kan gjøres?"
Min åndsguide skrev som svar:
«Stol på Gud, og tro vårt ord: den lille skal ganske snart bli befridd fra sine lidelser.
Smertene i foten er en del av resten. Når hun roper «Gå bort», er det det hun ville
jage vekk den ytre påvirkningen. Raimund er her og ønsker å snakke.»
Raimund. Din forbønn har gjort meg godt: Jeg kan be nå. Jeg vil snakke med M. Jeg ønsker at hun skal gjøre det
komme.*
M. Jeg kommer villig. Min stakkars mor er bekymret over meg, og ber kontinuerlig. Denne rettssaken skal
tukte hennes ånd. Hvordan har du det, Raimund?
Raimund. Bedre. Be en bønn for meg. ... Ah, det var bra: Jeg takker deg, M. Vær sikker på at jeg vil se på
over og beskytte deg. Jeg elsker deg nå. Tilgi min forferdelige grusomhet. Å tilgi - tilgi!
M. Jeg har allerede glemt. Må Gud styrke deg, min bror!
Raimund. Jeg takker deg, kjære jordbarn, jeg takker deg rene og hellige ånder som mitt blikk kan
rekker knapt: Jeg ber om M.s bedring, og at jeg virkelig kan være verdig til å bli kalt hennes bror. I
Guds navn, jeg lover å ikke vende tilbake til min tidligere ondskap.
Kontrollen endret seg og min åndsveileder skrev:
«Du kan tro på Raimunds ord. Hvis hans omvendelse virker utslett, er det likevel oppriktig, som deg
vil oppfatte."
Min mann og jeg fortsatte å be daglig og inderlig for ånden Raimund, og barnet M. In
oktober måned kom Raimund for å fortelle oss at han måtte ta permisjon, og igjen ga han uttrykk for sitt
takknemlighet og glede.

I mellomtiden hadde vi mottatt brev om barnets helsetilstand, og 28. desember
brakte følgende fra den virkelig takknemlige moren:
«Gud være lovet: min lille er frisk igjen, ganske frisk og munter. Jeg takker Gud oppriktig for det, og
deg for din vennlige interesse og sympati: måtte Han beskytte deg mot slike lidelser. Jeg tror hvis
Kirken vil ikke gi hennes godkjennelse det trofaste hjerte må bøye seg i ydmyk samtykke, og heller
forsak alt enn å verne om en troskapsfeil. Den rette veien er åpen for meg nå; Jeg vil råde
du skal ikke lenger ha med åndelig kommunikasjon å gjøre, men å be konstant og oppriktig til din
skytsengel."
Det kan her sees at moren til det helbredede barnet ikke ville tro: som Kristus sa:
"Du har ører til å høre og ikke høre: øyne til å se og ikke se." og i hennes blindhet var klar til
fordømme midlene til den lilles gjenopprettelse. Likevel sa fariseerne om vår Frelser: «Han
driver ut djevler ved djevelens fyrste.»
Gonobitz, Østerrike.
(* Disse seansene ble holdt om natten når barnet var i seng og sov.—C.C.)