Steven M. Greer og hans "Disclosure Project" 

 

Mange har lurt på hva som har skjedd og hva utkommet ble av dette
tiltaket. Noe har vært å finne på nettet, men nå (2006) har han skrevet
en bok: "Hidden Truth-Forbidden Knowledge" der det er med en
oppsummering av disclosure-prosjektet. Det var ellers en
kjempeinteressant bok som anbefales! Jeg bestilte den fra Amazon.com og hadde den i postkassa innen en uke.

Jeg (oversetteren Berit Oftedal) har tatt for meg kapittel 28: "Unraveling the Matrix" og oversatt det noe forkortet.

I oversettelsen har jeg valgt å bruke uttrykket "Prosjekt Åpenhet" for
" Disclosure Project".

Jeg er engelsklærer, og det ligger mer positive konnotasjoner til
uttrykket jeg har valgt enn en del andre ord som dette kan oversettes
til. Jeg leser Steven til å være en positiv fyr som ikke hisser til konflikt. Derfor mitt valg:

Kap. 28; Vi drar bort sløret

Vi regnet med ca. 5 år - fra 1993-1998 - for å få de utøvende organer,
presidenten, militæret, det internasjonale samfunnet og kongressen til å
følge opp og gå til handling. De var enten redde eller korrumpert.

Vi utvidet vårt opprop om å få flere vitner til å stå frem. Vi økte fra vel et dusin personer tidlig på 90-tallet til å telle over 400 "innsidere" fra militæret, styrende organer og næringsliv. Uten noen fast stab, uten eget kontor og uten noe særlig budsjett begynte vi å organisere
"Åpningskonferansen". I 1998 regnet vi ut at vi ville trenge mellom to og tre millioner dollar for å kunne foreta nødvendig forarbeid, reising, sørge for filmopptak, arkivering, oppfølging og organisere en nasjonal pressekonferanse inkludert et PR-firma for å få denne konferansen avholdt.

Da vi tok jobben opp igjen i 2000 meldte en viss kvinne seg. Hun sa: "Ok, vi skal finansiere dette tiltaket mot å få en andel av dokumentaren der vitnene står frem." Hun hevdet å være villig til å spytte inn opptil 2 millioner dollar i prosjektet.

Men så, i løpet av de neste to månedene begynte hun å gå tilbake på alt.
Jeg endte opp med å måtte ta løpende utgifter på mine egne kredittkort;
utstyret, reiser til Europa for å gjøre opptak med vitner der osv. Hun
nektet å betale noe som helst. Det var ikke hold i verken hennes ord
eller hennes underskrift. Så her endte jeg opp med over 10.000 dollar som jeg selv måtte dekke.

"Prosjekt Åpenhet" begynte derfor i juni 2000 og ble stoppet igjen i
august. Av hensyn til historien er det viktig å gi folk fakta om de
nederlagene som oppsto.

På dette tidspunkt var jeg skikkelig forbannet etter at jeg først hadde
måttet forholde meg til hva jeg kaller "AS Mord" og nå skulle oppleve å gå
på limpinnen den dama la ut! Jeg hadde vært gjennom å få alvorlig kreft,
å miste Shari *) og så Bill Colby**). Jeg overlevde, flyttet til Virginia, strevde med å holde kropp og sjel i balanse, forlot legegjerningen min- og så skulle jeg oppleve å bli så grusomt forrådt - akkurat i det øyeblikk prosjektet endelig hadde blitt offentlig annonsert! Det var nesten for mye å bære.

Jeg var i ferd med å legge ned hele prosjektet i august 2000. Og akkurat
da kommer Jan Bravo inn på banen. Jan dukket opp med et betydelig
bidrag til "Prosjekt Åpenhet", et beløp som dekket alle løpende utgifter
frem mot at vi i mai 2001 kunne fullføre planen om konferansen. Hadde
det ikke vært for Jan hadde jeg uten noen som helst tvil skrinlagt hele
prosjektet. Så jeg kan bare takke Jan.

Så snart jeg var i gang igjen dro jeg rundt med kamera og filmet vitner
mest på egenhånd. Etter å ha fått samlet en tilstrekkelig mengde
materiale, katalogisert det og lagt det inn i en database bestemte vi
endelig dato for konferansen. Et enormt arbeid hadde blitt gjort med
minimale ressurser og med innsats fra frivillige. Vi hadde over 100
timer med videoopptak av vitneerklæringer, alt fra det tidligere Sovjet
til Spania, Italia, England, Frankrike, Latin-Amerika og hele USA. Vi
hadde erklæringer fra folk på innsiden av hvert eneste byrå og som
dekket alle epoker helt fra 40-tallet og opp til 90-årene.

Jeg redigerte personlig 110 timer med vitneopptak ned til 35 timer. Og
videre redigerte jeg dette ned til 18 timer. Disse 18 timene med opptak
ble så gitt til Jeff Thill (Gud velsigne ham!) som så laget materialet om
til den formen vi endelig kunne presentere i "Prosjekt Åpenhet".

Fra disse 35 timene med opptak ble det så laget et transkript på 1200
sider! Dette måtte så kokes ned til det som ble den endelige "Prosjekt
Åpenhet”-boken, som også måtte inneholde alle offisielle dokumenter og
annet sentralt kopimateriale. Det tok ca. to måneder å lage dette om til
en 600-siders bok.

Så leide vi The National Press Club og den kjente White
House-korrespondenten Sarah McClendon var vår offisielle vert. Vi hadde
bare råd til å ha en PR-person engasjert. Jeg skrev selv alle
pressemeldingene og hun og jeg begynte å orientere pressen om denne
viktige konferansen som skulle presentere dusinvis av top-secret militære
vitner med tilknytning til UFO-saker. Vi fikk ting på skinner og ventet
på datoen som var satt til 9. mai 2001.

Vi fikk kritikk fordi vi ville bruke den store salen, men...

Dagen konferansen skulle gå av stabelen var vi glade for å ha storsalen;
rommet var fullpakket med 22 kameraer og hele mediagjengen. Ca. 20 vitner fra det militæret og de styrende organer stilte opp.

Connect Live er den internasjonale internettverten til The National Press
Club, og samtidig for CNN og Pentagon. De var der for å sende hele
seansen ut live.

Etter konferansen fortalte presidenten for Connect Live meg at fra det
øyeblikket vi kom på ble hele systemet blokkert! Dette hadde han aldri
sett før! Vi visste at NSA ville forsøke å blokkere sendingen og vår egen
security hadde sette tegn på dette kvelden før da vi satte opp logistikken. Det endte med at sendingen kom på etter ca. en time og det ble den mest sette internettsendte seansen i historien! Ca. en halv million så sendingen live og ingen vet hvor mange som prøvde uten å få tilgang.

Totalt var det over tre millioner som ble registret til å ha sett hele den
to timer lange konferansen. Den ble også noe dekket av ulike
nyhetsbyråer, CNN, BBC og andre større aktører.

Sjefen i the National Press Club var svimeslått av at så mange fra media
hadde møtt opp. Nyhetskanaler kansellerte andre sendinger og man hørte
det ble sagt at: "Dette er de virkelige X-files!" Det var en enorm spenning. Vi fikk også vite at det ikke hadde vært slik interesse for noen pressekonferanse siden Ronald Reagans tid.

Media fikk lov til å dekke dette til en viss grad, ellers ville det ha
vært overtydelig at det var noe å skjule. Men det forsvant fra lufta
ganske raskt. Det kom opp på CNN Headline News i en kort sekvens og CNN
International hadde faktisk ganske bred dekning i Europa.Pravda og det
kinesiske nyhetsbyrået dekket det også.

Men det mest interessante var å se mangelen på etteroppfølging fra media,
for eksempel The Wall Street Journal som intervjuet meg og andre
nyhetsmagasiner. De kunne si: "Dette er virkelig et betydelig tiltak!"
Og etter det kunne de komme og si: "Det er sånn at "noen" ikke vil at vi
skal kjøre dette."

Ira Rosen, sjefsprodusent i NBC News, var tidligere sjefsetterforsker hos
Mike Wallace i "60 Minutes" og hadde vunnet en Emmy for sin innsats. Han hadde vært med på hva vi drev med i ca et år og hadde deltatt både privat og på møter. Han hadde sett alt vårt materiale. Vi ga ham enorme
dokumentmengder, vitneprov og informasjon. Han ville gjøre et sterkt
"Prime Time Live" og "20/20"-innslag, om ikke en egen serie, om temaet.
Men etter den nasjonale pressekonferansen ringte han og sa: "Vel, det ser
ut til at jeg ikke kommer til å gjøre denne biten." Jeg spurte hvorfor
ikke? Han svarte: "De vil ikke la meg gå ut med den." Jeg spurte hvem
"de" var? Han sa: "Dr. Greer, du vet hvem "de" er."

De skjulte kontrollørene vet at om de store nyhetsorganene begynte å
spinne på disse trådene og vise det frem så ville hele tildekkingssystemet
komme opp i lyset. Vi har tilstrekkelig med komponenter og informasjon
til kunne trekke bort hele sløret. Og selvfølgelig vet de som ønsker
hemmeligholdelse dette og presset på for å hindre at det kom noen
oppfølgingshistorier.

Tenk hva vi kunne ha oppnådd om vi hadde hatt en sterk internasjonal
støtte eller finansiering! Hvis vi hadde fem eller ti millioner dollar kunne vi for godt ha endt hele hemmelighetskremmeriet.

Mye av alt arbeidet er nå i publikums hender; informasjonen er der. Hvem
som helst kan legge vitnesbyrdene ut på kabelnett eller vise det i egne
sammenhenger. Og dette skjer over hele verden.

Dagen etter pressekonferansen var en av våre medarbeidere utenfor the
White House med sin ID fra "Prosjekt Åpenhet" på brystet. Andy Card, som er personalsjef hos presidenten, kom ut, så det og sa: "Å! Prosjekt Åpenhet. Det har vi sett på…. Lykke til med det dere gjør!" Våre militærvitner ga da Andy Card vår informasjonsfile som Card tok med seg inn i The White House! The Washington Post hadde en stor halvsides artikkel om dette.

Om ettermiddagen etter pressekonferansen begynte vi så å ha møter med
ulike representanter for Kongressen. Jeg ga personlig senator Ted Kennedy hele briefingdokumentet.

Kongressrepresentant Kucinich, som er leder for nysatsninger i Kongressen, inviterte oss til sitt kontor for en briefing. Vi var ni stykker som kom dit rett etter konferansen. Han satt der med oss alle og ba hvert vitne gi et kortfattet resymé av hva de visste i UFO-saken.

Etter at alle hadde kommet med sitt så han på meg og sa: "Jeg må si at
gjennom alle mine år i Kongressen har jeg aldri følt en så sterk energi og ånd som jeg gjorde her i dag da dere kom inn døren min." Og fortsatte: "Det at dere er her sier meg at det nå er liten tid." Han var den åpneste lederen jeg noen gang har møtt - og også den mest opplyste.

Det er mange folk i Kongressen som vet hva vi gjør og følger oss nøye. Vi
fortsetter å ha møter med medlemmer av Kongressen om saken. Vigil Goode, som er kongressrepresentant for mitt distrikt, hadde et privat møte med meg. Han sa: "Jeg har lest om hva du driver med en stund nå, det er
mange av oss som har gjort det." Og fortsatte: "Men du vet, det er en helt annen gjeng som driver showet. De holder seg veldig i skyggen, akkurat som du sier." Han sa rett ut: "Vi som sitter i Kongressen er bare et skalkeskjul". Jeg svaret: "Ja, jeg vet det. Men på den andre siden så har dere nok makt til gjøre noe om dere sammen går inn for det." Vi hadde en diskusjon om akkurat det. Mot slutten sa han: "Jeg har behov for å se disse teknologiene. Og det er det mange av oss venter på. Det du må gjøre nå er å få til noe som beviser teknologien bak alle disse fenomenene." Det samme har jeg hørt fra mange i Kongressen.

*) Shari Adamiak, Stevens høyre hånd og støttespiller, som døde etter å ha
pådratt seg kreft omtrent samtidig med Steven.

**) Bill Colby, ex-CIA-sjef som fikk et nært forhold til Steven.

skrevet av Berit Oftedal ( NETI-medlem)

 

mer fra Greers nye bok på engelsk

hovedsiden